Klar tale

Marta Breen lurer på hvorfor folk fortsatt synes det er verre med fulle kvinner enn

fulle menn. Hun irriterer seg også over at Hollywood ikke klarer å skildre kvinnelige

journalister. Amal Aden lever med politibeskyttelse fordi hennes kamp for frihet,

likestilling og seksuell frigjøring i de muslimske miljøene i Norge er for sterk kost.

Vi møtte de to forfatterne og samfunnsdebattantene i et fullsatt telt på Stortorget i

samtale med Hanne Kristin Wolden.

 

Amal Aden er et pseudonym for en kvinnelig norsk-somalisk forfatter, spaltist og

foredragsholder. Hun kom til Norge i 1996 etter å ha vært gatebarn i Somalia i flere

år. Hun har markert seg som en usedvanlig modig samfunnsdebattant og

dokumentar-forfatter, og har blitt tildelt Zola-prisen 2010 for arbeidet med norsk

innvandrings- og integreringspolitikk.

 

Jacayl er kjærlighet på Somali

Aden er aktuell med sin første roman ”Jacayl er kjærlighet på Somali”, som handler om

en ung jente i Borea, en by i Somalia, som forelsker seg i en gutt som kommer fra en

annen klan. I Somalia er alle muslimer, men det er ikke religion som styrer eller

dominerer landet, det er klanene. Det er seks forskjellige hovedklaner som igjen har

en rekke underklaner, og disse bestemmer hvor man er i samfunnet og hvem man

skal være sammen med. Familien til Sarah, som er hovedpersonen i boka, tilhører en

av klanene som har en høy status i samfunnet, og moren hennes er mer opptatt av

familiens rykte enn at Sarah skal ha det bra. Mustafa, som Sarah forelsker seg i,

jobber på koranskolen Sarah går på og tilhører en av de lavere klanene. Foreldrene

motsetter seg naturligvis forholdet og forsøker å sperre henne inne, men Sarah

flykter en natt sammen med kjæresten.

 

Sarahs kusine, Marian, er helt annerledes enn alle andre Sarah kjenner. Marian er

den som hjelper Sarah og Mustafa slik at de kan treffes. Hun åpner opp en verden

for Sarah som hun aldri har hørt om før. Om natten i skogen møtes flere unge

mennesker i en slags underverden, en hemmelig og alternativ verden langt unna

dagslysets Borea. Her gir Sarah seg hen til Mustafa, og de bestemmer seg for at de

vil gifte seg. Før de klarer å få tak i en imam som kan vie dem, blir Sarah innhentet

av familien og handlingen hennes får fatale konsekvenser. Hun blir sperret inne og

slått, både av moren, brødrene og familien. Fortellingen har ingen lykkelig slutt, ikke

noe bryllup eller glade ungpikedager, og det er en sann historie.

 

Boken er en fin, dyster og brutal fortelling om knuste drømmer, og om ung kjærlighet

i et Somalia der ære og plikt settes først. ”Jacayl er kjærlighet på somali” kan leses

som en moderne Romeo og Julie-fortelling, en allmenngyldig overgrepshistorie. Den

tar for seg et tema som er vanskelig å snakke om og ikke mindre vanskelig å gjøre

noe med. Mange norsk-somalske barn opplever mye av det samme som Sarah selv

om de bor i Norge. Foreldrene sender barna sine til Somalia for å bli oppdratt riktig,

og de kan oppleve både vold og frihetsberøvelse fordi foreldrene mener det er en

riktig del av oppdragelsen. Amal forteller at dette dessverre er en vanlig historie og

en del av hverdagen til mange somalske ungjenter, og hun håper at dette blir et tema

som belyses i integreringsjobben som gjøres.

 

Fra frihetsberøvelse og vold over til det å bli slått i fjeset av store rumper.

Marta Breen er norsk sakprosaforfatter og journalist, og er kjent for å skrive bøker og

avisspalter om kvinner og feminisme.

 

Den store rumpefeiden

Kroppspress er et alvorlig tema som alle kan kjenne på, og i stor grad ungdom føler dette

veldig sterkt. Marta Breens nye bok, ”Den store rumpefeiden”, er en lett og morsom bok og

er ment som et realt spark mot medias veldige fokus på kvinners kropper.

 

Hva er det som er galt med å vise litt kropp? Det å vise kropp i seg selv er ikke galt, det er

måten kroppen blir sett på som er feil. Tidligere var det helt naturlig å sole seg toppløs på

stranda, uten at det lå noen følelser bak det. Nå er det blitt sånn at vi ikke kan sole oss

toppløse fordi puppene ikke er perfekte. På 90-tallet skapte reklameplakater av Anna Nicole

Smiths bikinikropp kollisjoner i byene fordi mennene ikke var vant til å få pupper og kropp

servert midt i synsfeltet når de var ute i trafikken. Nå er det lettkledde kvinnekropper i

enhver reklame, enten det er for biler eller spiker, og det er det som er forskjellen.

 

I dag ser man på alt med blikket til menn, det som sier at kvinner er sexy og menn er folk.

Damer skal være fristerinner, mens menn er normalt fremstilt. Selv i en reklame for bind

eller strømper, der kvinner er målgruppen, bruker man det mannlige blikket. Tynne,

veldreide kropper med lange ben skal vise frem alle produkter som selges, og som regel må

man virkelig studere nøye for å oppdage hva de reklamerer for.

 

#stoltavkroppenmin er mye brukt, og vi ser den brukt både som ironi og fakta. Folk med helt

normal kropp bruker hasjtaggen for å vise at de er stolt uansett om de ikke har modellkropp,

og de med såkalt perfekt kropp bruker den for å vise frem at de faktisk har en flott kropp.

Hva skjedde med å være stolt av prestasjoner, karakterer eller en godt utført jobb? Skal

hvem vi er defineres ut fra hvor fin kropp vi har?

 

”Rumpefeiden” er opprinnelig navnet på krangelen som oppsto rundt Vibeke Løkkebergs

film ”Åpenbaringen”. Filmkritiker Arne Hestenes hisset seg kraftig opp over at rumpa til

Marie Takvam, hovedrolleinnehaver i filmen, ikke var bra nok, og det i en film som

handlet om modne kvinners muligheter på arbeidsmarkedet og i livet – ikke om rumper.

 

Tekst: Sissel Breda Rogne
Foto: Hanna Røberg