Kronikk: Formaninger fra sentrum

Kronikk skrevet av filosof og skribent Morten Dahlback. Lørdag 25. mai ledet han debatten om regionspressen på Litteraturhus Lillehammer.

Formaninger fra sentrum

Nylig leste jeg Arild Stubhaugs biografi om den norske sosiologen Stein Rokkan. Det er bare en mild overdrivelse å si at Rokkan grunnla norsk samfunnsforskning. Det færre vet, er at han på sett og vis også grunnla norsk politisk journalistikk – i hvert fall den analyserende og kommenterende journalistikken.

Det er bare å ta en kjapp sjekk: Hvor mange ganger har du sett ordene “sentrum”, “periferi” eller “motkultur” i politiske kommentarer om rovdyr, Trygve Slagsvold Vedum, Senterpartiet, Oslo-dominans, sentralisering eller kommunesammenslåing? Nettopp. Det er Rokkans ord, og det er hans innflytelse på politisk journalistikk som gjør seg gjeldende.

Men Rokkan har ikke bare gitt norske journalister et knippe begreper. Begreper som sentrum og periferi kan også kaste litt lys over forholdet mellom riks- og regionpressen, spesielt hvordan forholdet mellom dem har vært det siste året.

Vi har sett det i Giske-saken. Vi har sett det når noen ymter om at Finnmark er det norske fylket som bidrar minst til bruttonasjonalproduktet. Og vi har sett det når kommentatorer flytter fra øst til vest og oppdager hvor mange Oslo-nyheter som dekkes som om de angikk alle nordmenn, overalt i landet. Det er regionpressen som hevder sin egen identitet som representant for et Norge som er, om ikke i utkanten, så utenfor hovedstaden, stedet der man plasker i andedammen og prøver å holde halalpølsen ren.

Men selvfølgelig er det ikke så enkelt. For regionmediene tilhører sitt eget sentrum og har sin egen periferi. For å bli anekdotisk: Jeg tror ikke jeg har sett noen stor region- eller lokalavis gå imot regionreformen eller kommunesammenslåingen. (Å mene at Vestland er et elendig navn på et fylke teller ikke.) Nordlys forsvarte sammenslåingen av Troms og Finnmark, og fikk tilsendt leserinnlegg med anklager om at avisen ikke forstod seg på Finnmark. Minner det om noe? Bytt ut Nordlys med Dagens Næringsliv og Finnmark med Nord-Norge og se hva som skjer.

Det er uansett nå det er region- og lokalpressens tur til å vise hva de er gode for. Nå er det nemlig kommunevalg. Selv om leserne – med unntak av de aller mest engasjerte – har valgt politikken i Westeros framfor politikken i hjembyen de siste årene, blir det annerledes når sommeren blir til høst. Det er her journalistene kan bruke lokalkunnskapen, nærheten til kildene og kjennskapen til hva leserne bryr seg om til å gjøre politikken interessant.

Noen har fått en opptakt til valget som ved første øyekast framstår som et drømmescenario. For første gang siden, tja, Hans Nielsen Hauge har Norge fått en tilsynelatende vellykket populistisk bevegelse. Jeg tenker selvfølgelig på bompengeopprøret, som stiller med lister i en rekke kommuner. I Bergen er det vanskelig å kalle situasjonen noe annet enn historisk. Folkeaksjonen Nei til bompenger er i skrivende stund byens nest største parti på meningsmålingene. Det stemmer, et parti som bare har én politisk sak er større enn Ap. Hvis ingen skriver artikkelen “ørnen som fløy inn i en bom”, er det all grunn til å bli skuffet.

Men noe så sensasjonelt er en velsignelse og en forbannelse samtidig. På den ene siden har avisene og journalistene som har fått et bompengeparti i fanget en mulighet til å følge et fenomen som kan bli historisk på nært hold.

På den andre siden blir det vanskeligere å nå inn til lesere som allerede er betydelig mer interessert i butikker som har gått konk og villmannskjøring i utmarksområder enn i lokalpolitikken. Hverdagspolitikken, som handler om sykehjem, eiendomsskatt og næringspolitikk, pleier alle andre enn de mest interesserte å scrolle rett forbi. Om velgerne i tillegg har et fremadstormende ensaksparti å forholde seg til, kan det bli vanskelig å få dem til å rette oppmerksomheten mot mer tradisjonelle politiske saker.

Det blir med andre ord ingen enkel oppgave å opplyse velgerne fram mot høsten.

Og det blir i hvert fall ikke lett å påvirke hva velgerne skal mene. Hadde det vært opp til kommentatorene i de store regionavisene, ville bompengelistene havnet under tre prosent ved valget.

Denne gangen kommer velgerne neppe til å lytte til formaninger fra eliten som sitter i redaksjonslokalene i sentrum. I periferien utenfor bomringen blåser vinden en annen vei.