Vinner av skrivekonkurransen for ungdom

Hver år arrangerer Eidsiva Energi og Norsk Litteraturfestival skrivekonkurranse for ungdom i samarbeid med avisa Gudbrandsdølen Dagningen. I år har ungdommene blitt utfordra til å skrive en klimadystopi. I år er det Elin Leine Johnsen og Ingrid Helene Kamfjord Steinsgård fra 10B på Gausdal Ungdomsskole som har skrevet teksten som har blitt plukket ut. Vi gratulerer de verdige vinnerne! Les vinnerteksten under!

Juryens begrunnelse:
Denne kunne stått på trykk i en novellesamling av og for ungdom! Den er en noe uvanlig dystopi, som ikke er for bekmørk og som grenser til klassisk skrekk/grøss. Syrlig detaljert med gode beskrivelser som bærer teksten, historien og stemningen. Samfunnsutviklingen og miljøsammenbruddet er beskrevet mellom linjene. Morsom twist/virkemiddel med skrinets innhold: et par runde briller med tynn, sølvfarget innfatning. Teksten advarer ikke, den tar leseren rett til realiteten her og nå.

Gjennom brilleglass

Av Elin Leine Johnsen og Ingrid Helene Kamfjord Steinsgård, 10B Gausdal Ungdomsskole

Sigrid ringer på nok en gang. Lyden av ringeklokka fester seg til hjernen som et klistremerke. Den blir høyere og høyere for hver gang hun hører den, helt til den blir avbrutt av den eldre damen som plutselig åpner døren. «Det må være du som er Sigrid», utbryter hun, mens hun drar fingrene gjennom det ugredde, lange håret. «Det er meg ja», svarer Sigrid med et tydelig påtvunget smil. «Stig på», sier damen og følger henne opp til den ferdig innredede loftsetasjen hvor Sigrid skal tilbringe de neste tre årene. Hun får øye på to store pappesker som står stablet oppå hverandre inntil sengekanten. Kvinnen forklarer at de tilhørte den forrige leietakeren. «Du kan se gjennom dem om du vil. Det du ikke vil ha, er det bare å kaste», forteller hun. Sigrid nikker til damen. «Jeg skal la deg pakke ut», fortsetter hun, før hun forsvinner ned trappen.

Når Sigrid har pakket ut og funnet seg til rette i den nye hybelen, går hun nysgjerrig bort til pappeskene ved sengekanten. Hun tar ned den øverste esken. Den er fylt med pent stablede bøker og aviser. Hun blar litt i dem før hun bestemmer seg for å åpne den andre pappesken. Hun legger merke til at den er betydelig lettere enn den første. Utålmodig, river hun av den brune pakketeipen. Til hennes skuffelse er den nesten tom. Det eneste innholdet er et lite, rosemalt skrin. Hun plukker det opp, setter seg på sengen og åpner det. Inni skrinet ligger et par runde briller med tynn, sølvfarget innfatning. Hun går bort til speilet på den andre siden av loftet og prøver dem på. Hun skvetter til når hennes eget speilbilde ikke vises. Sigrid tar av seg brillene og stirrer forskrekket inn i speilet, hvor hun kan se seg selv igjen. Hun veksler mellom å ta brillene av og på, for å forstå hva som foregår. I mangel på svar, løper hun ned trappa for å snakke med huseieren. «Hallo!» roper hun, uten å få respons. «Hvem var det som leide her før meg?» spør hun forgjeves. Huset er tomt. Hun ser seg spørrende omkring. Noe er annerledes.

Den hete, lumre luften kommer trykkende mot henne som en vegg idet hun går ut døren. Hun går gjennom det knusktørre, brune gresset. Trærne er få og så godt som livløse. Hun snur seg mot det som bare minutter tidligere var en skolebygning. Nå er det nærmest ugjenkjennelig. Sigrid kikker opp på skiltet over inngangen til det store, hvite bygget. Mosa Meat. Hva betyr det? Solstrålene brenner mot ansiktet, mens hun spaserer videre gjennom den lille byen. Hun legger merke til at det knapt er folk å se, noe som ikke er overraskende med tanke på den uutholdelige varmen.  

Hun skimter et svakt lys gjennom et butikkvindu lenger ned i gaten, og går bort for å undersøke det. Hun finner fort ut at lyset kommer fra en TV-skjerm, og går inn i butikken for å ta en nærmere titt. Nok en atombombe sluppet i Moskva. Skogbrannen i Amazonas sprer seg med rekordfart. Norske båter må evakuere stadig flere nederlendere etter oversvømmelsen. Fjerde tyfon på Filippinene siden januar. Høyere temperaturer har ført til at antallet flyktninger er tredoblet siden 2010. Sigrid er rystet over overskriftene på nyhetssendingen. Det tar noen sekunder før hun merker den eldre kvinnen som står rett bak henne. «Jeg beklager. Blokkerer jeg veien?» unnskylder Sigrid seg. Kvinnen reagerer ikke. «Unnskyld meg», forsøker hun igjen. Fortsatt ingen respons.

Sigrid fortsetter videre inn i butikken. Hun kommer over varer hun aldri har sett sett før. Alt fra kunstig fremstilt kjøtt fra Mosa Meat og genmodifiserte grønnsaker, til rasjonering av vannbeholdere og oksygentanker. Det er også umulig å ikke legge merke til munnbindene som ligger i alle hyllene. Hva har skjedd? Sigrid går ut av butikken, og ut i den varme lufta. Fristelsen for å ta av seg brillene er stor, men det slår likevel ikke den uimotståelige nysgjerrigheten som nærmest griper henne rundt magen og tvinger henne til å fortsette. Hun kommer seg til det som en gang har vært en park. Det grønne gresset, de fargerike blomstene og de høye, mektige trærne, er blitt byttet ut av små hus. Plantene er blitt flyttet opp på takene, mens bakken er ubevokst og ørkenlignende. Synet av kirken, et par hundre meter unna, fanger oppmerksomheten hennes.

Når hun kommer nærmere, ser hun restene av spiret som ligger på den aride bakken, og veggene som tydelig er preget av skudd. Tror ikke folk på Gud lenger? Synet skjærer seg inn i hodet hennes og blir sittende der, mens hun trasker rundt i kirkegården.Sigrid legger merke til årstallene på gravsteinene. 1976-2025, 1969-2038, 1921-1998, 2001-2032. Det er én gravstein som skiller seg ut. Hun stivner til idet hun leser Sigrid Kroken  2003-2036  Nok et offer for malariamyggen  Dypt savnet.  Med ett går det opp for henne hvorfor hun ikke kunne se seg selv i speilet, og  hvorfor kvinnen på butikken ikke enset henne. Hun er død. Nå gir alt mening. Dette er fremtiden…