Kaja Schjerven Mollerin er forfatter, litteraturkritiker og sitter i panelet i festivalens nye podkastserie Lesesirkelen. Over 6 x 45 minutter diskuteres et utvalg av vårens festivalaktuelle bøker. Hun leser mer enn de fleste, men hvordan vet hun om en roman er god? Hvilke tips har hun til den som har lyst til å bli en enda bedre leser? Og må man egentlig lese ut alle bøker man har begynt på, dersom de ikke fenger?
Av Ingunn Ekern
Lesesirkel-panelet består i tillegg til Mollerin av forfatter Pedro Carmona-Alvarez og litteraturprofessor Tone Selboe. Samtalene ledes av kunstnerisk rådgiver ved Norsk Litteraturfestival, Marit Eikemo. Første episode slippes 18. mars og omhandler første bind i den danske forfatteren Asta Olivia Nordenhofs Scandinavian star-septologi, Penger på lomma. Se hvilke flere bøker de skal lese og diskutere i vår her.
Gratulerer med podkast. Fortell litt om den!
Takk! Stor stas å få være med. Det var Marits initiativ å lage en lesesirkel. Vi diskuterer fem romaner i studio, og den siste skal vi snakke om live på Lillehammer. I samtalene holder vi oss ganske tett på den enkelte boken, men når det er naturlig, prøver vi også å si noe om konteksten – tradisjon, historisk bakteppe, andre bøker av forfatteren. Sånne ting.
Hvilke likhetstrekk har dere lagt merke til?
Bøkene er først og fremst veldig forskjellige, men når man i fellesskap snakker om et knippe romaner, legger man kanskje også lettere merke til temaer som går igjen:
«Hva er historisk erfaring?», «Hva er fortid?» «Hva er virkelighet?», «Hvordan lever vi med katastrofer?». Og det er jo ikke så rart. Den kanadiske forfatteren Alice Munro forteller i en av novellene sine om to opprørske og egenrådige personer, en mor og en datter som lever helt egne liv, samtidig som de i ettertid ser, at mye av det de har sagt og gjort, også har vært uttrykk for tidsånden. Det er som om de tilbøyelighetene som virker mest rotfaste i oss, skriver Munro, mest private og enestående, har funnet veien inn som pollen med vinden, på leting etter et hvilket som helst sted å lande. Med andre ord: selv om hver av disse forfatterne har sitt helt egne prosjekt, er hver av dem også del av noe større, og henter impulser fra den samme kilden, som er luften vi alle puster i.
Kan du fortelle mer om hvilke prosjekter noen av disse forfatterne har?
Man kunne for eksempel si at Asta Olivia Nordenhof og Lena Andersson undersøker ulike sider ved nyliberalismen. Nordenhof er opptatt av kapitalismens konkrete ødeleggelser, hvordan den legger menneskeliv i grus, mens Andersson er opptatt av de politiske konsekvensene av identitetspolitikken, altså bestemte sosiale grupper, ofte minoritetsgrupper, som kjemper spesifikt for disse gruppenes rettigheter: kvinners rettigheter, homofiles rettigheter, innvandreres rettigheter. En underliggende antagelse i Datteren er vel at en outrert utgave av identitetspolitikken bidrar til at vi mister det større bildet av syne, for eksempel betydningen av materielle forhold. Ikke minst er hun opptatt av hvordan vi best tilrettelegger for en god offentlig debatt.
Hadde du en favoritt blant romanene dere diskuterer i podkasten?
Jeg likte alle bøkene godt, Nordenhofs og Anderssons kanskje særlig godt. Penger på lomma er så godt tenkt, samtidig som hun er fryktelig god på setningsnivå. Og Datteren har både komikk og sørgmodighet i seg. Det er som om fortelleren i boken ikke er morsom fordi hun prøver å være det, men fordi hun ser alt med et så stort alvor.
Jeg er veldig nysgjerrig på å høre litt mer om jobben din som kritiker. Hvor mye sitter du egentlig og leser?
Det varierer veldig! Jeg har ett bein i akademia, og ett i kritikkoffentligheten. Det betyr at jeg på noen prosjekter har fire års betenkningstid, på andre prosjekter et par-tre dager. Så jeg har på en måte to ulike tempo i kroppen. Dagene er ikke alltid like, selv om jeg er et vanemenneske og skriver best om morgenen og kvelden. Og som for de fleste andre i denne virksomheten blir det gjerne også en del helgearbeid.
Det høres ut som at det er mye jobb?
Ja, men det er jo mye lyst og glede i dette. Det er ikke alltid jeg må jobbe på kvelden, men jeg gjør det kanskje allikevel, fordi jeg er nysgjerrig på hva som står i den nye boka til Kjell Westö, for eksempel.
På skolen lærer vi jo å skrive og lese, men har du tips til hvordan man også som voksen kan bli en bedre leser?
Nja, folk leser av så mange grunner og på så mange måter, og jeg sitter ikke på noen fasit. Men jeg tror at det er med lesing som med mange ting i livet: Det du gjør mye, forstår du mer av. Leser du én bok av én forfatter, vil du kanskje få mer glede av boka hvis du leser mer av forfatterskapet. Men det kan jo være veldig uforutsigbart hva som treffer deg som leser. Hvis du leser en bok når du er tjue, og leser den samme boken om igjen når du er førti, og seksti, vil du ganske sikkert komme til at du har lest tre ulike bøker, fordi du selv blir en annen med livets gang, og fordi boken du leser, for hver gang vil ha gjenklang i ulike deler av deg selv.
Spennende! Hvordan kan man få til å lese mer?
Jeg tror det viktigste er at man leser fordi man har lyst. Samtidig er det lettere å lese når du har det som en fast ting i dagen. Da gjør du det uten å tenke så mye over det, en time eller to før Netflix eller klesvask eller hva det er man stuller med i heimen.
Men Netflix er greit?
Å ja, det må være greit! Så mye bra der, så mye å lære.
Hvordan vet du egentlig at en bok er god? Er det noen fellesnevnere?
Nei, jeg tror det heller er sånn at man verdsetter ulike ting i ulike bøker, selv om det selvfølgelig er felles for flere gode bøker at de har et godt språk, er friske i tanken – at de forteller noe vesentlig om menneskelivet. Selv har jeg alltid vært opptatt av litteraturens virkning, og det innebærer blant annet at en bok ikke nødvendigvis må være perfekt skrevet eller formfullendt for at jeg synes den er god eller viktig.
Kan det da som kritiker være vanskelig å forklare andre hva som er bra/dårlig, fordi man selv vet at leseopplevelsen kan være personlig?
Når du vet det selv, er det ikke så vanskelig, men noen ganger kan det for egen del være litt å nøste i, «Hva er det med denne boka jeg ikke fikser?».
Når man kjenner at man ikke synes en bok er så veldig interessant, hvor mange sider skal man gi det før man går for neste?
Der har jeg endret helt oppfatning. Jeg tenkte lenge at jeg måtte lese ut alle bøker jeg startet på, men det gjør jeg ikke lenger. Leser du femti-seksti sider av en bok, er det som regel nok til å få et inntrykk. Eller hva synes du?
Jo, det høres vel fornuftig ut. Så det er ingen skam å gi seg?
Nei, nei. Det er fint å lese for å lære ting, og i noen sammenhenger er lesing hardt og disiplinert arbeid. Vil du ytre deg om en bestemt tematikk, er det en fordel å ha lest seg godt opp. Og vil du kunne et fag, må du ha fagtradisjonen inne. Men jeg har alltid tenkt at lesing også må være glede, en slags indre trang.
–