Vi har tatt en kort prat med poet Nils-Øivind Haagensen om inspirasjon, eller kanskje mer presist: om det å ikke være inspirert.
Så fint å ha deg med som festivalpoet! Du skal skrive et dikt hver festivaldag, som blir publisert hos oss. Hvor henter du inspirasjon fra?
NØH: Jeg er ikke så sikker på om man henter inspirasjon fra bestemte steder. Jeg er heller ikke så sikker på at man blir inspirert til visse tider. Og at disse tidene er få og gjenkjennelige. Jeg tror inspirasjon er noe man mister heller enn får. Det er i alle fall det jeg gjenkjenner mest som forfatter, de stundene jeg ikke kan skrive. Det er helt fysisk. Ingenting skjer inni deg, samme hva du ser på, hører på, gjør på, leser, snakker med. Tenningen nekter å snu. Mens jeg kanskje ikke legger like godt merke til alle de andre stundene, da inspirasjonen er til stede, her og der og overalt. Jeg tror menneskets grunninnstilling er å være inspirert, eller i alle fall: være mottagelig for inspirasjon. Fra hva som helst, hvor som helst.
Hvilke poeter setter du høyt, selv?
NØH: Å, det er mange. Så mange. Seriøst mange. Og flere av dem er i Lillehammer denne uka. Men jeg tror ikke vil begynne å ramse opp. Fordi: jeg vil ikke glemme en eneste en, derfor holder jeg dem alle hemmelig. Inni meg. Der høytsatte poeter hører hjemme.
Hva ser du særlig frem til under årets festival?
NØH: Det er mye. Det er jo alltid sånn: alltid for mye. Jeg har for eksempel lyst til å høre Kyrre Andreassen snakke om hvordan en mann kan skrive som en kvinne. Jeg har lyst til å høre Sara Omar. Jeg har lyst til å høre Olaug Nilssen. Hun har det beste etternavnet. Og så har jeg lyst til å høre Brit Bildøen snakke om 22. juli i litteraturen. For å nevne bare noen veldig få. Men kanskje mest av alt, etter, hva blir det, fjorten måneder med stengte dører og innesitting, gleder jeg meg til å se venner og bekjente igjen.
Det kommer til å bli rørende. Blir jeg ikke inspirert av det, kan jeg like godt gi meg.
–
Første dikt blir publisert hver festivaldag, med første dikt ut 25. mai.