Hvordan har kunstnerisk rådgiver for Norsk Litteraturfestival, Marit Eikemo, tenkt, i arbeidet med å sette sammen årets program, og får hun egentlig skrevet noe selv om dagen?
av Ingunn Ekern
Hei, Marit. Gratulerer med programslipp!
Tusen takk! Det er en veldig deilig følelse å endelig å kunne vise fram programmet som vi har jobbet så intenst med så lenge. Mottakelsen har gitt oss en skikkelig boost overfor det som skal skje på Lillehammer i slutten av mai.
Årets festival har et nordisk fokus. Hvordan kom dere fram til dette?
Gjennom koronatiden har vi opplevd en skjerpet interesse for våre nordiske naboland. Krisen har fått fram store – og for mange ukjente – forskjeller mellom nasjonene. I løpet av festivaldagene vil vi undersøke hvordan nordiske forfattere forholder seg til hverandre, den nordiske litterære tradisjonen, samfunn og historie på tvers av landegrensene. Hva knytter oss nordboere sammen, og hva skiller oss?
Hvordan har dere arbeidet med å sette sammen programmet?
Etter at vi hadde bestemt fokus, så vi på hvem vi ville invitere fra Norden, og da ser vi på en miks av de største navnene og de nye stemmene, og hvilke tematikker vi vil dykke ned i. Hvem vil vi se sammen på scenen, og hvilke nye og aktuelle måter kan vi nærme oss kjente tema på? For eksempel har vi serien Nordiske traumer, der så ulike forfattere som Asta Olivia Nordenhof (DK) og Per Petterson, møtes for å snakke om Scandinavian Star. Jonas Eika og Wencke Mühleisen er kanskje ikke den mest opplagte koplingen, men det skal bli spennende å se dem i en samtale om kropp, med spørsmål som: «Hva vil det si å være en ung kropp i verden i dag, og hva vil det si å være gammel?», og «Hvilke former for intimitet finnes?». Den litteraturinteresserte biskopen i Oslo, Kari Veiteberg, møter flere av våre samtidsforfattere til samtale om bibelske motiv i bøkene deres: Olaug Nilssen, Lars Mytting og Ingrid Storholmen.
Hva har du vært særlig opptatt av i arbeidet med programmet?
Jeg liker å gi forfatterne god plass, og å programmere slik at publikum møter dem i svært ulike og kanskje overraskende sammenhenger, slik at vi får en bred presentasjon av forfatterskapene. De fleste forfattere har et bredt engasjement, både i forhold til tradisjonen og til sin egen samtid. Å kople Bjørn Hatterud og Nanzy Herz i en samtale om mødrene deres, kan gi oss et helt nytt blikk på identitet, klasse, kultur og tilhørighet. Det er noe jeg ser fram til å høre.
Hvilke andre møter kan vi se fram til på Lillehammer?
Vi har satt sammen en rekke drømmesamtaler av nordiske mestere, som for eksempel Jon Kalmann Stefansson og Morten Strøksnes, Kjell Westö og Linn Ullmann, Kirsten Thorup og Vigdis Hjorth, Mikael Niemi og Erlend Loe, og Sara Stridsberg og Monika Fagerholm. I tillegg har vi de nye nordiske litterære stjerneskuddene: Niviaq Korneliussen fra Grønland, og Pajtim Statovic fra Finland, begge nominert til Nordisk råds litteraturpris. De skal snakke om skeiv litteratur fra utkanten. Og hver dag vil Nils-Øivind Haagensen dikte oss nærmere forfatterne med fersk poesi, som munner ut i forestillingen “Kjære forfatter”. Jeg gleder meg også til å høre Dag Solstad fremføres sitt nyskrevne foredrag om Selma Lagerlöf, og Lars Mytting om Karen Blixen. Og så er det vel også første gang at de tre kongebiografene, Tor Bomann-Larsen, Tore Rem og Harald Stanghelle, møtes til en samtale om Norge, sett gjennom våre kongelige personligheter. Ikke minst er språket viktig når vi snakker om Norden. Vi tar opp igjen ballen fra 1869, da Bjørnstjerne Bjørnson tok initiativ til et språkmøte i Stockholm – for å diskutere seg fram til en felles nordisk språkmal – med formål om å styrke den nordiske litterære offentligheten. Den samme debatten tar vi på Aulestad, med språkdirektøren og forfattere. Og apropos språk: Linda Eide lager et for anledningen Nordisk språksjov, med mottoet: Jag vill leva jag vill dö i Norden! Jeg ser også fram til å kaste nytt lys over den norrøne kulturarven, både i Bergsveinn Birgissons hovedforedrag, men også i en samtale om hvordan populærkulturen aktiverer denne arven, gjennom for eksempel tv-serien og samtidssatiren Beforeigners, med manusforfatter Anne Bjørnstad og historiker Mona Ringvej.
Hva er det beste med denne jobben?
Jeg liker veldig godt det møysommelige arbeidet som programmering er. Å lage festival er noe annet enn å sette sammen en serie arrangement. Det skal oppstå noe nytt på festival, som bare kan skje når man lager et så fortetta program, komponert på en måte som gir nye innsikter og sammenhenger, og ikke minst gode opplevelser. Både forfattere og publikum skal ha det gøy på festival! For anledningen vil et nytt band oppstå, Hovland og Tomrens visesangorkester, som skal tolke den fantastiske nordiske visesangtradisjonen, og speile det nordiske på den måten. Visste du at ordet vise bare finnes i Norden? Jeg er også veldig fornøyd med å få frihet til å lage program som Den poetiske hoppuka, som gjennom så vidt forskjellige forfattere som Thure Erik Lund, Niillas Holmberg, Kristin Fridtun, Thorvald Steen og Endre Ruset, vil vise det litterære i den sterke nordiske hopptradisjonen. Og vi får en urpremiere på en vise om Matti Nykenen!
Spennende! Dette høres ut som at har vært et intenst stykke arbeid. Du er jo selv forfatter, får du egentlig skrevet noe selv om dagen?
Det er ikke så lett å få tid til så mye, men jeg har et nytt romanprosjekt som jeg jobber med. Og jeg er faktisk veldig godt i gang! Med Hardanger skrev jeg en såkalt novelle-krans, altså noveller som på en måte henger sammen. Det prosjektet jeg skal skrive nå, er litt under samme typen modell, bare at nå er det en roman.
Hvordan bestemmer du deg for hva du skal skrive om?
Som regel tar det litt tid å få forrige prosjekt ut av hodet. Jeg lar det gå ei lita stund, og så har jeg etter hvert fått tillit til at det dukker opp noe – ofte i form av et bilde, en scene jeg ser for meg, noen folk jeg tenker på, som jeg etter hvert må prøve å finne mer ut av. Når jeg har tenkt lenge nok, er det på tide å skrive, for å finne ut hvordan det går med de folkene som har festa seg hos meg. Sånn sett er jeg allerede et sted da jeg begynner å skrive, men jeg vet ikke hva som skal skje, eller hvordan det går. Jeg synes det er viktig å ikke presse skrivingen fram, den kommer når den kommer, men det er også viktig å skrive når du har stoffet, da kan du ikke vente.
Når fant du selv ut at du skulle bli forfatter?
Jeg gikk ikke rundt og drømte om å bli forfatter, og tror ikke at jeg hadde turt å begi meg ut på det, om det ikke hadde vært noen som hadde pushet meg til å prøve. Jeg hadde allerede skrevet en reportasjebok, og ble oppmuntret av forlaget til å skrive skjønnlitterært. Jeg har alltid hatt ganske store jobber ved siden av skrivingen, og kanskje underkommunisert forfatterdelen av meg litt. Nå er jeg forfatter, det er en del av den jeg er i verden. Og jeg vet at dét er noe helt annet enn å være i et ansettelsesforhold, for eksempel. Det er et arbeid å skrive, men det er et annet type arbeid, det krever en annen ro, og det tar den tiden det tar. Jeg tror det har vært avgjørende for meg at jeg ikke har vært kresen på hvor og når jeg kan skrive, ellers hadde jeg nok ikke fått gjort så mye.
Hvordan er den perfekte skrivedagen for deg?
Det er å våkne uthvilt, og bare sette meg rett ned for å skrive, gjerne rett fra sengen, før jeg spiser frokost, og da gjerne skrive så lenge jeg klarer, til jeg må spise. Så tar jeg en god pause, med trening, eller en tur på fjellet her. Så setter jeg meg til å skrive på ettermiddagen igjen, så lenge jeg klarer, til jeg sovner. Jeg må styre minst mulig med mat på sånne dager, og jeg vil være alene. Ingen møter, verken fysiske eller digitale. Det er en god skrivedag. Det å ha tid..
Og hvor ofte har du slike dager?
Nei, det blir jo ikke så ofte, hehe. Så jeg skriver for det meste mellom slagene.