Norsk Litteraturfestival gratulerer Astrid Høst i 9D ved Hovseter ungdomsskole med seieren i vår skrivekonkurranse for ungdom!
Juryens begrunnelse:
Dette er en thriller av en novelle! Den unge hovedpersonen har et tilbakevendende blikk på tiden som har vært under koronaens restriksjoner, mens hun går den nye og friere hverdagen i møte. Kontrasten mellom hvordan det var og hvordan det nå har blitt, kommer tydelig frem i symbolikkbruken av munnbindet: «Jeg var ikke vant til at ansiktet mitt ikke var dekket til lengre». Nye følelser og bekymringer har oppstått selv om «masken» er av. Allerede i begynnelsen av novellen merker vi en guffen stemning.
Isolasjon, hjemmeskole og formaningen om at «dette må vi bare leve med» har skapt en ensomhetsfølelse blant unge under pandemien. Å være alene med egne tanker over tid kan føre til slitasje på selvtilliten og dermed hvordan man ser på seg selv. I denne novellen har dette tankekaoset blitt til en jente som til enhver tid presser seg på og forteller deg at du hverken ser bra ut eller er god nok, et grep juryen liker godt. Men aller mest heier vi på heltinnen Caisa som klarer å bryte opp og igjennom kaoset.
Bak munnbindet
av Astrid Høst, 9D Hovseter ungdomsskole
Å ikke puste gjennom filter. Å ikke leve bak et filter. Jeg gikk ut døra i dag morges. Uten munnbind i lomma, uten antibac i veska og uten å bekymre meg for rush på butikken. Jeg skulle ta t-banen ned til byen. Jeg hadde ikke gått rundt i butikker siden sommeren i fjor og kunne nesten ikke vente med å sitte inne på Kaffebrenneriet med en kopp kaffe, som ik e måtte tas med ut.
SEPTEMBER VAR enten sommerens siste skrik, med uutholdelig varme eller høsten som hånet oss ved å vise hvor kaldt resten av året kom til å bli. I år hadde høsten vunnet. Vinden var sur og jeg pakket skjerfet tettere om meg. Det hadde nesten vært bedre om jeg hadde et munnbind som kunne dekke over ansiktet som hadde snurpet seg sammen, som om det skulle holde på varmen. Jeg var ikke vant til at ansiktet mitt ikke var dekket til lenger. Jeg hadde sett meg selv i speilet i før jeg dro. På den urene huden, på den dårlig utførte eyelineren, på pudderet som ikke passer hudtonen min, på klærne som ikke matchet. Nå kunne ikke maska skjule det lenger. Nå kunne hvem som helst sitte og dømme den mislykka personen jeg var.
JEG SATTE MEG på t-banen, i et tomt sete etter gammel vane. Ei jente, omtrent like gammel som meg satte seg ned ovenfor meg. Hun gransket meg, klærne mine, skoene. Hun ble sittende og stirre på ansiktet mitt. Jeg prøvde å se bort, late som jeg ikke merket det. Da jeg endelig skulle av så hun etter meg ut vinduet. Jeg møtte blikket hennes og hun skyndte seg å se vekk. Jeg rista litt på hodet. Prøvde å riste av meg blikket. Fortsatte inn på Kaffebrenneriet. Varmen slo imot meg. Jeg bestilte en latte og satte meg ved et ledig bord. Jeg følte meg overvåket. Som om noen satt ovenfor meg. Men det var jo ingen der? Jeg klarte ikke å bli komfortabel hele turen. Jeg ble ikke kvitt følelsen av at noen gikk ved siden av meg hele tiden.
HELGEN VAR OVER og jeg så tomt ut av vinduet før læreren kom inn. Bak ham kom det inn ei jente. Jenta som hadde stirret på meg på t-banen. Læreren sa ingenting. Det gjorde ikke hun heller, hun bare satte seg ned på plassen ved siden av min.
– Du brukte ikke lang tid på å gre håret i dag, ser jeg, mumlet jenta.
Jeg kvapp til.
– Unnskyld? sa jeg tilbake. – Caisa?
Læreren så på meg med hevede øyenbryn.
– Skulle du si noe? – Nei da, det var ingenting, mumlet jeg og så ned i pulten. Jenta ved siden av meg lo litt.
– Jeg ser jo at du ikke hadde tid til å gre det, så du satte det opp i den patetiske hestehalen.
Jeg sa ikke noe mer. «Hvordan kunne hun vite det?» tenkte jeg.
– Alle kan se det, fortsatte hun. Jeg rettet fokus mot læreren. Det føltes som timen varte en evighet. Læreren stod og prøvde så godt han kunne å få oss til å snakke om hvor viktig det faktisk var å kunne se forskjell på to ulike planter som forsvant fra jordas overflate for tusenvis av år siden. Ingen sa noe. Ingen husket hva noen av dem het.
– Hvis du får prøve i det her sliter du. Ser det på ansiktet ditt, du ser helt borte ut, sa jenta ved siden av meg rett før jeg gikk ut av klasserommet. Jeg satt på gangen med Elise og Vilde i friminuttet. Hun rare nye jenta satt på en benk rett ved siden av oss.
– Hvorfor nevnte ingen hun nye, egentlig? spurte Vilde.
– Jeg vet ikke, hvisket jeg. – Hun satt rett ved siden av meg og snakka dritt til meg.
– Hæ? Hun satt jo ved siden av meg? protesterte Elise.
– Hun satt ved siden av meg, så dere ikke det? Hun sitter rett der borte, helt alene.
Hun pekte i retning av skapene. Det satt ingen der.
– Jeg har trent hver dag! hørte vi noen si. – Jeg kjenner deg ikke engang, hvorfor ber du meg spise mindre? ropte en annen.
– Slutt å snakk om klærne mine, gidder du? ropte en tredje.
«Vi må ha vært for mye alene det siste året», tenkte jeg.
«Det må ha klikka for oss alle sammen». Jenta fra t-banen så opp på meg igjen. – Du kjenner meg kjempegodt. Du blir aldri kvitt meg. Du skal høre på meg. Du har stygge hender. Se på dem, da, altfor store. Du må slutte å la andre se deg når du er så stygg. Du må ikke puste før du har sminka deg. Du må ikke puste før filteret er på.
– Hva er du? spurte jeg. Vennene mine snakket også til seg selv. Jeg kunne bare høre dem, ikke hvem de snakket til.
– Du skal leve bak det filteret. Lev bak et filter og aldri vis deg for andre igjen.
Uansett hva det måtte koste. Vi er mordere, vet du. Alle rundt deg har hver sin morder. Sniker oss inn i hodene deres, sitter der, river i stykker selvtilliten. Dere trengte jo en venn da dere alle var så alene? Vi er helt ekte. Ingen merket at vi kom. Samfunnet var jo stengt da vi kom. Dere var alene på rommene deres da vi kom. Samfunnet driter i oss. Driter i dere. De tror ikke på at vi finnes. Ikke alle takler oss. Ikke hun, for eksempel.
JENTA STOPPET i det vi hørte lyden av en som brakk seg på jentedoen.
– Eller han.
En gutt satt i et hjørne og så ut som om han ikke fikk puste. Som om han gråt. Som om han kunne gå i bakken hvert øyeblikk.
– Se på dette kaoset. Ingen hadde trodd at en tanke, en følelse, en ting man bare skal «leve med» eller «slutte å be om oppmerksomhet for» kunne føre til så mye, hadde de vel? Lev bak filteret, Caisa. Ta på et nytt lag maskara. Vær perfekt.
JEG GIKK INN på jentedoen. Tok ikke fram maskaraen. Jeg dro banket på døra der hun som hadde brukket seg lå.
– Jeg vet at hun driver og snakker til deg. Jeg vet at du driver og snakker til deg selv. Men kom, vi stikker. De har vafler i kantina.
Tok hånden hennes og gikk ut. Jenta fra t-banen fulgte ikke etter. For i det øyeblikket hadde jeg med vilje tatt av meg filteret.
En jury bestående av Vibeke Hoelseth fra Eidsiva, barne- og ungdomsbibliotekar Hege Gjerdbakken og Pegasusansvarlig Anne-Thea Haavind vurderte alle innkomne bidrag og kåret Astrid Høst sin tekst til vinner av konkurransen.
Vinneren fikk ta med seg klassen på tur til Energisenteret på Hunderfossen. I tillegg får vinneren en stor bokpakke, og vinnerteksten publiseres i GD.