I årets Aulestad-tale tok Frode Helmich Pedersen et tilbakeblikk på Bjørnstjerne Bjørnson som samfunnsrefser og samfunnsdebattant for å se om vi fremdeles kan ha noe å lære av ham med hensyn til å finne den rette balansen mellom ytringsfrihet og en anstendig offentlighet.
Gikk du glipp av arrangementet på Aulestad? Her kan du lese talen i sin helhet.
Å være i sannhet anno 2022
Diskusjonen om det offentlige ordskiftet i Norge har allerede pågått i mange år, og pågår fremdeles med stadig fornyet styrke – senest i mai i år ved kongressen World Expression Forum på Lillehammer. Det har fra ulikt politisk hold blitt hevdet at ytringsfriheten er under press. Stikkord som går igjen, er innsnevring av ytringsrommet og polarisering. Det kan være nyttig først å se litt nærmere på hva vi egentlig mener når vi bruker disse uttrykkene, før vi vender blikket bakover i historien for å se om vi kan lære av tidligere tiders meningsbrytninger, mer spesifikt kontroversene omkring Bjørnstjerne Bjørnson og hans respons på dem.
Hva mener vi egentlig med polarisering?
Hva mener vi når vi sier at offentligheten er polarisert? Vi sikter ikke simpelthen til at folk er svært uenige, kanskje mer uenige enn før. Polarisering kan metaforisk beskrives som en form for magnetisme, som innebærer at offentlige ytringer, uavhengig av ytrerens egen intensjon, blir trukket i retning av ett av to ytterpunkter. Resultatet er blant annet at alt som ligger imellom, det vil si hele rommet for nyanser, moderasjoner, originale tankesprang, humor og selvironi, står i fare for å bli visket ut.
Hvordan foregår egentlig dette? Det kan i hvert fall delvis beskrives som et problem ved selve måten vi leser eller oppfatter hverandre på. Istedenfor å forsøke å forstå de synspunktene og argumentene som fremmes, for deretter å vurdere om ytringen har noe for seg, skanner vi den for markører som kan fortelle oss noe om hvilken bås den som ytrer seg kan plasseres i. Hvis disse markørene tyder på at vedkommende befinner seg i motstående bås i forhold til vår egen, slutter vi å høre etter. Heretter er det ikke argumentasjon som gjelder, men avstandstagen, fordømmelse, angrep, harselering, hån.
Jeg påstår ikke at de mekanismene jeg her har beskrevet er betegnende for hele den norske offentligheten anno 2022. Dette er ment som en beskrivelse av hvordan polarisering foregår. Prosessen forsterker motsetningsforhold: selv om man opprinnelig kanskje hadde et nyansert, prøvende eller ikke helt entydig ståsted, kan man fort begynne å identifisere seg mer og mer med den båsen man stadig opplever å bli plassert i – og forandre synspunkt deretter. Med andre ord kan polariseringen gå ut over vår evne til å tenke. Istedenfor å tenke, hardner vi til. Vi forsvarer den stillingen vi har havnet i, med nebb og klør. Her er det nærliggende å bruke skyttergraven som metafor. Man drives ned i en bestemt skyttergrav og holder krig med dem som befinner seg i andre skyttergraver. Dette er ikke en situasjon som avler dialog og forståelse, for å si det forsiktig.
I en slik situasjon er det ikke så rart at mange opplever offentligheten som et ugjestmildt sted. Det fins studier som viser at folk – ikke minst yngre mennesker – er blitt redd for å ytre seg i samsvar med sin overbevisning, fordi de frykter å bli hetset og hånet. Dette anses med rette som et demokratisk problem. Innenfor rammene som er gitt av lovverket, skal alle ha gode muligheter for å ytre seg i samsvar med sin overbevisning. Polarisering må altså i hvert fall i hovedsak anses som et onde. Men hvordan henger dette fenomenet sammen med innsnevringen av ytringsrommet?
Et smalere område for akseptable ytringer
Innsnevring av ytringsrommet betyr, slik jeg forstår det, at det skal mindre til enn tidligere før en ytring blir oppfattet som uakseptabel, provoserende, eller i det minste så problematisk at de fleste midler er tillatt i angrepet på den. Resultatet av denne tendensen er at rommet for sivilisert diskusjon blir snevret inn. Vi har nå et ganske smalt belte av akseptable holdninger: det er slikt som kan ytres av NRKs kommentatorer, for eksempel, som fremdeles på mange måter målbærer normen. Når en ytring tydelig faller utenfor denne normen, havner den umiddelbart i en kampposisjon. Den skyves da i en bestemt retning, imot et bestemt ytterpunkt. Slik forestiller jeg meg at innsnevringen av ytringsrommet henger sammen med polariseringen: Rommet er i utgangspunktet snevert, og de som havner utenfor havner ikke bare litt utenfor, men meget langt utenfor. Og denne dynamikken befinner seg ikke på individnivå, men ligger i kulturen.
En viktig forutsetning for det jeg her sier, er at også det normative området, hvor det offisielle Norges synspunkter er fremherskende, selv er blitt en kampposisjon. Det tilsynelatende tolerante liberale sentrum, har vist seg å ikke være så tolerant likevel, men bidrar i stedet til polarisering gjennom sin aktive utstøting og fordømmelse av avvikende meninger. Selv har jeg arbeidet med prosessen mot Julian Assange, og har erfart hvilke krakilske angrep man utsatte seg for dersom man ytret støtte for ham i tiden rundt 2016. I den verste pandemi-perioden var det vanskelig å føre en saksorientert diskusjon om vaksiner og smittevernstiltak, ikke bare på grunn av ytterliggående troll på internett, men også fordi det liberale sentrum hadde et stort behov for å støte ut folk med uakseptable synspunkter. Vi ser tilsvarende tendenser med hensyn til krigen i Ukraina: forholdene for saksorientert diskusjon har mildt sagt ikke vært de beste. Det fins mange andre eksempler, og – alt etter hvilken sak vi snakker om – de ubeherskede angrepene kan komme fra både venstresiden, høyresiden og det liberale sentrum. I alle fall ser det slik ut for meg. Og det står fast at mange grupperinger i samfunnet vegrer seg fra å ytre seg i det hele tatt, inkludert forskere ved universiteter og høyskoler.
Men hva, kan man spørre, er egentlig alternativet til et røft ytringsklima? Skal man ikke ha lov til å kjempe for sine meninger, og må ikke folk som ytrer seg tåle å bli angrepet av meningsmotstandere? Jeg skal komme tilbake til disse spørsmålene, men først skal vi stille et annet spørsmål, nemlig dette: var det egentlig bedre før? Og hva kan Bjørnstjerne Bjørnson lære oss om dette temaet?
Den kontroversielle Bjørnson
Som følge av ettertidens retusjerte bilde av Bjørnson som en elsket dikterhøvding, ombrust av sine landsmenns beundring av kjærlighet, er det lett å glemme at Bjørnson i perioder var Norges mest kontroversielle person. I perioden mellom slutten av 1850-tallet og frem til ca. 1900 ble han som oftest oppfattet som en radikal skikkelse, en rabulist, opprører og farlig fritenker. Hans angrep på det bestående, både nedarvede institusjoner og utlevde forestillinger (det Ibsen så treffende kalte «gjengangere») var utrettelig, og skaffet ham mange fiender i inn og utland.
Et eksempel på dette finner vi i året 1877. Bjørnson hadde mot slutten av mai publisert skuespillet Kongen, som er en satirisk tragedie der han retter et voldsomt angrep ikke bare på monarkiet, men også på alle de institusjonene og skikkelsene som nyter godt av det, altså hele samfunnseliten: bankfolk, grosserere, militærfolk, prester og politikere. Han visste at han kom til å møte motstand, men var ikke forberedt på aggresjonsnivået. Blant kritikerne i den konservative pressen (Morgenbladet og Aftenposten) ble det foreslått at hele opplaget av boken ble makulert, og at forfatteren burde straffeforfølges. Bjørnson mottok også en masse personlig post med sjikane. I dag ville det være nærliggende å snakke om et kanselleringsforsøk. Altså kan vi slå fast at ytringsklimaet ikke nødvendigvis var bedre før i tiden.
Dersom vi skal tro Bjørnsons egne utsagn, var problemet imidlertid ikke primært at ytringsklimaet var ugjestmildt, men heller det at flertallet i befolkningen gjennom flere generasjoner, som følge av autoritetstroskap, hadde vent seg til å tie om alt mulig som de gikk og tenkte på. Her snakket han ikke bare offentligheten, tausheten omkring ømtålige emner var også påtagelig i privatsfæren. Og denne tausheten var skadelig, mente Bjørnson, fordi den forhindret oss fra å leve som ærlige, frie og tenkende mennesker. Bjørnson utdyper dette resonnementet i sin berømte tale «Om at være i Sandhed», som ble holdt i Studentersamfunnet i Kristiania 31. oktober 1877. Talen hadde voldsom virkning på mange av tilhørerne. Mange av dem husket den hele livet som en skjellsettende opplevelse. Bakgrunnen for talen var striden rundt Kongen og hans gryende oppgjør med kristendommen, som først ble fullbyrdet noen år senere. Men hva er det egentlig han sier i denne talen?
Om å være i sannhet
Et grunnleggende poeng for Bjørnson var at det bestående måtte angripes, ellers ville vi ikke få noe fremskritt, men falle tilbake i sløvhet, undertrykkelse, forstokkethet. Og slike angrep ville alltid fremstå som forargerlige. Videre mente han at den åndelige tilstanden i befolkningen var preget av «megen løgn som vi slett ikke ser, og av megen løgn som vi ser, men ikke vet hva vi skal gjøre med».
Vi kan stanse opp litt ved denne påstanden. Hva mente han med «løgn som vi slett ikke ser?» Slik jeg forstår ham, er dette et fenomen som er nær beslektet med det Karl Marx kalte ideologi – det vil si alt det du «vet» uten at du er deg bevisst at du vet det. Vi snakker her om alle de uuttalte premissene som ligger til grunn for hvordan vi snakker om ting, for eksempel at Norge i internasjonale relasjoner, inkludert krigføring, per definisjon er mer velmenende enn andre stater. Dette vet vi liksom bare.
På Bjørnsons tid kunne en slik løgn være den mer eller mindre ubevisste troen på kongens opphøyde posisjon; at kongen er konge i kraft av den han er, og hersker fordi han har en gudgitt rett til det, hinsides undersåttenes ønsker, valg og beslutninger. Med hensyn til slike løgner som vi ser, uten å vite hvordan vi skal få bukt med dem, kunne det (på Bjørnsons tid) være slike ting som at det er i kvinners egen interesse å forbli avskåret fra å ta høyere utdannelse, siden de på den måten best kan bevare sin egen kvinnelighet. Dette kunne mange nok se det urimelige i, men hva skulle man gjøre?
Poenget er nå at hvis man ikke gjør eller sier noe, men bare lar tingene skure og gå slik de alltid har gjort, så er det ifølge Bjørnson ensbetydende med å smålyge hele tiden, både overfor seg selv og andre. Og det kan man ikke gjøre uten å ta skade av det. Skaden består ifølge Bjørnson i at man forkvakles i ens edleste drivkrefter: Man slutter å tro på det man egentlig mener og mister viljen til å kjempe selv for ens egne kampsaker. Dette hadde han ikke minst observert blant Kristiania-eliten, som hadde lagt seg til en ironisk tone som skulle sikre at man aldri riktig kunne tas til inntekt for noe standpunkt. Etter Bjørnsons mening var dette «juristeriet», som han kalte det, helt ødeleggende for evnen til å forplikte seg og føre en ærlig kamp med rene våpen.
Motgiften er å leve i sannhet, og det er helt klart en viss religiøs schwung over dette budet fra Bjørnsons side. Det ligner haugianernes bud om å være frimodig. Tanken er den at hvis man venner seg til å si det man mener, overfor seg selv og andre, så vil man også bli bedre til å tenke. For man kan ikke tenke ordentlig uten at tankene blir ytret. Hvis man forsøker å tenke fritt uten å snakke fritt, vil det hele fort stoppe opp. Tankene må komme til uttrykk innenfor en sosial sfære, et samfunn. Der kan de brytes mot andre tanker og meninger, og få motstand eller vinne tilslutning av andre. På den måten blir tenkningen bedre, friere og mer sann, mens samfunnet blir mer fremskrittsvennlig, mindre autoritetstro og mer demokratisk.
I en slik åpen diskusjon vil man både kunne få øye på løgner som man ikke tidligere hadde sett (men som ikke desto mindre har vært styrende for ens eget liv og oppfatninger) og dessuten bli oppmerksom på meningsfeller med hensyn til de løgnene man faktisk hadde sett, men ikke hadde visst hva man skulle gjøre med. Dermed ville man ha et grunnlag for politisk organisering og kamp. Slik lyder Bjørnsons fyndige appell til sine samtidige: «Var jeg vis paa, at enhver af os var i Sandhed, vovede at tænke, vovede at tale, hvad vi tænkte, saa var jeg vis paa, at vort Samfund var sundt» – og da ville vi også få viljen og troen tilbake. Han avslutter: «Prøv at være sande, snak helt ud om hvasomhelst, I bliver ikke værre ved det, men meget bedre, og den, I snakker til, hjelper I, selv om han forarges. Han faar Tanker, han hidtil ikke har havt, og han faar Mod».
Man kan legge merke til at det for Bjørnson ikke er viktig at det man sier faktisk er sant, eller faktisk har noe for seg. Poenget er at man skal si det man mener, så fremt man mener det i fullt alvor. Det er dette som menes med «å leve i sannhet». Tanken er altså at et sunt ordskifte forutsetter at alle sier det de faktisk mener. I motsatt fall snakker folk hverandre etter munnen, man forsøker å si det andre vil høre, og da kan resultatet ikke bli noe annet enn åndelig forkrøpling og tenkevegring.
Om åndsfrihet
Bjørnson utdypet sine synspunkter omkring dette emnet i en fortale til Kongen skrevet åtte år etter at det utkom, det vil si i 1885. Den bærer tittelen «Om Ånds-frihed» og tar for seg det rabalderet stykket vakte i lys av det som hadde skjedd siden. Bjørnson hevder her på karakteristisk optimistisk vis at utviklingen har gått riktig vei, i retning av et mer åpent ordskifte og større åndsfrihet. Også her kommer han inn på flertallets taushet, som han mener er kunstig – altså noe som er manipulert frem, snarere enn en naturlig tilstand:
En kunstig taushed, en kunstig ærbødighed kræves bare, så længe repræsentantene for et mindretal er ved magten. Dette er i sig selv så kunstigt, at det må holdes gående med kunstige midler. Flertallet har derimot lært i undertrykkelsen og kampen, hvad det fri ordskifte er værdt. Det er i ånds-frihed, at vort folk har vokset.
Dette kan man vel langt på vei være enig i også i vår tid, men hva menes egentlig med åndsfrihet? Bjørnson gir oss faktisk – i forbigående – en definisjon: Med åndsfrihet forstår han «det hele bruk af folkets forstand og oplysning». Åndsfriheten springer ut av det frie ordskiftet og kan betraktes som kollektiv tenkning – og den vil uvegerlig føre oss fremover, etter et prinsipp om at de tankene som er verdifulle, og som står i berøring med folkeviljen, vil vinne frem, mens de synspunktene eller prinsippene som bare tjener de få, altså det undertrykkende tankegodset, vil tape terreng i det frie ordskiftet.
Kan vi lære av dette i dag?
Er det mulig å lære noe av dette i dag, eller er dette et resonnement tiden har løpt fra? Det faller oss nok vanskelig Bjørnsons ukuelige fremtidsoptimisme i dag. Dermed klarer vi nok heller ikke helt å dele hans store tro på ytrings- og åndsfrihetens saliggjørende effekter. Men hvorfor ikke egentlig? Kanskje først og fremst fordi vi har opplevd at ytringsfriheten blir misbrukt. Dessuten har vi sett hvor effektiv propaganda kan være. Med fremveksten av sosiale medier har vi dessuten erfart at mange finner stor glede i å være provokatører, og i denne rollen opptrer destruktivt, uansvarlig, useriøst, unødig aggressivt.
Slikt var imidlertid ikke ukjent i Bjørnsons tid. Hvis man leser talen Om at være i Sandhed nøye, vil man oppdage at han forutsetter at folk er «alvorlige mennesker», det vil si at de sier det de faktisk mener, og at de mener det de mener fordi de er overbevist om at det er rett og rimelig. Er det vanskeligere i dag enn det var før å forutsette en slik spilleregel? Kanskje, men det er ikke sikkert at hovedproblemet i dagens situasjon er at folk er ualvorlige i sine ytringer. Kan vi ikke like gjerne si at folk ofte bare er så alt for alvorlige, og baserer sin aggresjon på sitt store alvor? Hva kan i så fall gjøres med det?
Bjørnsons svar er like enkelt som det er vanskelig: Slikt kan bare bøtes på gjennom utrettelig og frimodig diskusjon, både privat og offentlig. Hvis diskusjonen går sin gang, vil man få en slags meningens survival of the fittest, der det uholdbare faller fra, mens det vettuge blir værende og får utvikle seg til beste for samfunnet. Det er mulig mange er skeptiske til en slik tankegang i dag, men det var ikke desto mindre et vanlig synspunkt etter terroraksjonene i Norge 22. juli 2011. Vi skulle møte terroren med «mer åpenhet», het det da. Vi skulle aktivt engasjere folk med ufyselige synspunkter i åpen debatt. Slik ville vi få bukt med ondet, forestilte vi oss: trollene ville sprekke i solen. Skuffelsen meldte seg ganske snart. Trollene sprakk ikke i solen. De ble værende det de var, nemlig troll, som fortsatte med sine provokasjoner, sin hets, sin hån.
Men hva innebærer det egentlig at trollene sprekker i solen? Det betyr jo ikke at folk som har høyreekstremistiske synspunkter går bort fra disse synspunktene i møte med rasjonell argumentasjon. Poenget er at disse synpunktene blir eksponert, de blir avslørt for det de er, slik at folk som kanskje kan ha huset lignende tanker, ved å overvære debatten, innser at dette ikke er veien å gå. Samtidig er det viktig å være bevisst på at det offentlige ordskiftet, og den politiske situasjonen generelt, nødvendigvis er et uavsluttet prosjekt. Det er ikke slik at vi har liggende et sett med ferdige meninger som det nå bare gjelder å overbevise alle om å slutte seg til. Her synes jeg Bjørnsons tankegang om åndsfriheten som en slags kollektiv tenkning – gjennom prøving, feiling og stadige modifikasjoner – fremdeles har mye for seg.
Det er ikke farlig å snakke om ting
Bjørnsons poeng var altså at det er en fordel om det aller meste av det folk går rundt og tenker på tar form av ytringer, fordi man ellers vil havne i et kollektivt selvbedrag eller sløvsinn. Det er altså ikke bare det som faktisk viser seg å ha noe for seg, eller å være sant, som bør finne veien til det offentlige ordskiftet. Det aller meste man går og bærer på av tanker bør luftes, for å se om de kan vinne tilslutning også hos andre. Hvis de ikke gjør det, er det ingen katastrofe: da er det i det minste blitt klart at dette faktisk er noe folk går rundt og funderer på. Og hvis én tenker slik, er sjansen stor for at flere gjør det. Når tankene blir ytret, kan de også bli prøvd – og selv om de ikke vinner full tilslutning, kan de likevel påvirke diskusjonen, nyansere den, eller produsere nye og mer overbevisende begrunnelser for motstående synspunkter.
Vi trenger ikke å justere denne tankegangen så veldig mye for at den skal gi mening også i vår tid. Hvis for mange tier, blir det umulig å tenke kollektivt, gjennom redelig og saksorientert debatt. Det stemmer selvsagt at Bjørnsons optimisme er vanskelig å overta fullt ut i dag. Samtidig kan det ikke være tvil om at mange av hans fremtidsoptimistiske vyer, for eksempel dem som gjelder allmenn velstand i befolkningen og økt likhet, har slått til i stort monn. Jeg tror for min del også han har rett i sin tanke om at et demokratisk og frimodig samfunn fører til moralske fremskritt. Man skal ikke gå veldig langt tilbake i tid før man finner holdninger til kvinner eller minoriteter som ville ha vært nærmest utenkelige i dag. Til tross for alle våre skavanker, er vi tross alt et ganske mye friere og rikere samfunn enn det Norge som fantes på Bjørnsons tid.
Selv finner jeg fremdeles grunn til å forsvare og dyrke det frie ordskiftet. Hvis det er håp noe sted, så må det være her. Man må ytre seg, man må diskutere, man må tåle motstand og utrettelig holde på videre, i en alltid uavsluttet debatt. Det er fremdeles en viktig regel at man holder seg til saken heller enn personen. Man bør ikke forsøke å kansellere meningsmotstandere. Og vi ville komme lengre hvis vi klarte å slutte å være så krakilske: det er ikke farlig å snakke om ting, selv ikke kontroversielle ting som vaksiner og overgrep og krigen i Ukraina eller Jemen. Også folk som skriver for publikasjoner du forakter har krav på en grunnleggende respekt. Reglene må gjelde for alle. I et saksorientert og utrettelig og ukrakilsk ordskiftet vil det som ikke har noe for seg, og som ikke har noen bred tilslutning, bli eksponert – det tror jeg faktisk på.
Derfor kan vi faktisk – med vise forbehold – si som Bjørnson også i dag: vær i sannhet, vær utrettelig, si det du mener – også når det du mener er helt normalt og lite oppsiktsvekkende. For det er kanskje disse lite oppsiktsvekkende tingene som har en tendens til å falle ut når diskusjonene går som varmest. Uansett fins det ingen quick fix på de problemene vi står overfor og ingen av oss har noe monopol på sannheten. Å være i sannhet betyr også at man oppfatter ting i beste mening enn i verste. Og det betyr at man fortsetter diskusjonen så lenge den er saklig, uten forsøk på å brennmerke eller skade motstanderen. Ingen av oss er rene, og ingen av oss bør late som om vi er i stand til å vaske oss rene. Å være i sannhet betyr å være ærlig, være utrettelig, og dessuten å respektere andres rett til å gjøre det samme. Dette er ingen utopi, men det er likevel her håpet ligger, nå som før.