Talen ble holdt under Norsk Litteraturfestival, 3. juni 2022.
Modige stemmer i Ukraina og Belarus og Russland
–Vanligvis er hendene og skoene mine full av søle etter å ha båret likposer for å identifisere og begrave dem som ble torturert i Butsja, Irpin og Hostomel. Denne krigen er ikke bare Russlands krig mot Ukraina, det er også en krig mot menneskeverdet, mot kjærlighet, verdighet og menneskelighet.
Ordene er fra Mila Yankinas takketale i Wien der hun mottok pris for arbeidet hun og andre i menneskerettighetsorganisasjonen ZMINA gjør i Ukraina. Mila dro ikke fra Kyiv da byen ble bombet den 24 februar. Hun ble for å hjelpe de aller mest sårbare med å skaffe medisiner.
Jeg er ikke Mila. Jeg har ikke levd under okkupasjon de siste månedene eller sittet i en kjeller og hørt bombene treffe en skole rett ved huset mitt, flyktet med livet som innsats, for deretter å dokumentere drap og voldtekter av barn og kvinner.
Jeg har ikke blitt arrestert i Russland for å ha protestert mot krigen, eller flyktet fra Belarus etter å ha stått opp mot Lukashenka. Jeg er ingen av dem-men jeg kjenner flere som har det. Human Rights House Foundation og nettverket vårt støtter dem som er igjen på bakken, dem som har reist til nabolandene og dem som har vendt tilbake.
Mange ble tatt på senga da Russlands gikk til fullskala krig mot Ukraina, men undertrykkelsen vi ser i okkuperte områder bør ikke komme som et sjokk på noen. Den er velkjent.
– At jeg som jurist ber om våpen, sier menneskerettighetsforkjemper Oleksandra fra Kyiv, som besøkte Lillehammer nå mandag, viser at vi lever i en svært farlig og uforutsigbar tid.
Oleksandra og andre menneskerettighetsforkjempere har gjentatte ganger minnet oss på at krigen ikke startet i februar i år, den startet i 2014. Siden da har hun hørt bekjennelser om tortur og forsvinninger. Hennes budskap er at Putin herjer, fordi han har fått lov. Først i Tsjetsjenia, så i Georgia, så på Krim.
I 2018 dro menneskerettighetsforkjempere fra ulike Menneskerettighetshus til Krimhalvøya og intervjuet ofre for overgrep. De snakket med folk som var både for og mot annekteringen i 2014. Menneskerettsforkjemperne som selv kom fra land som Aserbajdsjan og Belarus ble slått av fryktkulturen som hadde vokst fram etter annekteringen på halvøya. Forfølgelsen av krimtatarer, uavhengige journalister og bloggere var noe av det de rapporterte om.
Det er ingen internasjonale observatører på Krim. Det gjør at de få lokale som tør å heve stemmen lever farlig. (Irina, en ung grasrotaktivist som jobbet som sykepleier forsvant 29 april i år etter å ha kommentert sammenhengen mellom krigen og helseproblemer og tidligere kritisert koronahåndteringen. Etter to uker fant advokatene henne i et varetektsfengsel.)
ZMINA har dokumentert 195 forsvinninger siden 24. februar i år i områder som har vært eller er under russisk okkupasjon. Blant dem er journalister, frivillige, aktivister og ledere for lokalsamfunn. I følge ZMINA, er motivet for forsvinningene å spre frykt for å bryte ned motstanden mot okkupasjonen. 87 er fortsatt savnet. 11 er funnet torturert og drept.
Blant dem er den litauiske filmskaperen Mantas. Hver samtale med han gjorde meg litt klokere. Han var prisbelønnet for å ha laget film om hvordan sivilbefolkningen i Mariupol levde under angrep fra de russiskstøttede separatistene i 2014-2015. Mantas dokumentarer var vanskelige å glemme. Scenen av en pappa som leker med ungen sin mens du hører skuddsalver utenfor vinduene, sitter i. Mantas var et farlig vitne. Han var tilbake i Mariupol for å lage en oppfølger til sin første dokumentar. Så forsvant han. Da forloveden hans ble ført til stedet liket lå, var det Ikke noe blod på bakken der han angivelig skulle ha blitt skutt. Det var tydelig at kroppen var dumpet der.
–Neppe noen trodde på en mulighet for en storkrig. Ingen tenkte at de kunne bombe og skyte fredelige borgere…. Jeg kunne ikke engang i tankene forestille meg at russisk fly systematisk skulle tilintetgjøre hele landsbyer, boligkvarterer, barnehager, skoler, biblioteker og museer. Sitatet kunne vært hentet fra våren 2022, men er over 20 år gammelt. Fra en flyktning fra den andre Tsjetsjeniakrigen-Putins inngangsbillett til makten.
Tsjetsjenske kollegaer som dekket krigen den gang publiserer nå på nytt tjue år gamle saker, fordi krigføringen er skremmende lik. For mange kommer traumene fra den gang tilbake.
Hvordan er så motstanden mot krigen i Russland?
DDT synger:
Bosje.. skolko let ja idu
Som en intro før han skulle synge sangen Rodina, som betyr fedrelandet,sa den russiske artisten Yuri Sjevchuk på en konsert i Ufa:
– Fedrelandet, folkens, fedrelandet er ikke rumpa til presidenten, som man må sleike hele tiden-det er en fattig bestemor som selger poteter på en togstasjon, Nå er han tiltalt for æreskrenkelse av russiske styrker. Det er ikke første gang Sjevchuk kritiserer Putin. I 2013 var han den eneste som turte å spørre Putin om hvorfor han arresterte fredelige demonstranter. Putin satte nesten teen i halsen da det skjedde på direktesendt TV under et teselskap som var iscenesatt for å kaste glans over presidenten. Svært mange andre rundt bordet, så ned.
Andre som har kommet med direkte kritikk er ryddet av banen.
Opposisjonspolitikeren Boris Nemtsovs advarte soldatene: Du lovte å verne fedrelandet ditt mot fiender, ikke å kjempe mot de ukrainske brødrene dine. Det er ikke din krig, det er ikke vår krig. Det er Putins krig for makt og penger. Men appellen til Nemtsov er fra høsten 2014. Da skrev opposisjonspolitikeren på en rapport om russiske styrker i Øst Ukraina og på Krim. Han rakk aldri være med på lanseringa. Boris Nemtsov ble skutt noen hundre meter fra Kreml i februar 2015. Tusenvis deltok i begravelsen hans.
Aleksej Navalni, som fortsatt har evnen til å mobilisere folk over hele Russland, sitter i en fangeleir. Han fikk folk ut i gatene ved å blottlegge korrupsjonen hos den russiske eliten og latterliggjøre Putin. For et år siden erklærte Kreml Navalnis organisasjoner for ekstremistiske. Etter de store støttedemonstrasjonene i februar i fjor, strammet myndighetene inn på all form for protest. Selv det å stå med en enslig plakat ble forbudt..
Derfor gjorde masseprotestene etter at krigen brøt ut den 24. februar i år inntrykk. Tusenvis gikk ut i gatene i over 50 byer over hele Russland. På tross av at de visste at de kunne bli arrestert. Og mer enn 15 000 ble det. Opprop mot krigen ble skrevet under av mer enn en million. Arkitekter, stand-up komikere og lærere skrev under.
Bilde av en enslig jente som holder opp en plakat foran et sovjetisk
krigsminnesmerke i Irkutsk mens to politibetjenter sto klare til å arrestere henne, har gjort spesielt inntrykk. For hun visste hva hun risikerer.
– Vi fortsetter å rapportere om de enslige protestene, sier en russisk redaktør som fortsatt er igjen. Det er vår plikt. For hver dag er det noen som blir tatt etter å ha gjort som denne jenta.. Det trenger ikke lenger å stå noe på plakaten. Det er nok å holde opp en blankt ark for å bli ført bort.
Det startet under pandemien. Forbudet mot å spre falsk informasjon om koronaen. Helsepersonell og statistikere mistet jobben. Andre fikk bøter. Nå er det krigen som er et ikke-tema.
Mange vegrer seg for å gå inn på medier som er merket som utenlandske agenter. De er redd for å bli stoppet på gata av politiet som sjekker nyhetsstrømmen deres. – Det er et tegn på et totalitært regime, sier redaktøren i Meduza som fikk Fritt Ords pris forrige uke.
Meduza var blant de første mediene som fikk stempelet utenlandsk agent. Det siste året ble nye medier og journalister lagt til myndighetenes liste hver uke. Etter krigen startet, var flyene ut av Russland fulle av journalister. De kunne ikke gjøre jobben sin inni landet lenger der enhver rapportering om krigen som brøt med den offisielle linjen kunne gi opptil 15 års fengsel.
Hvem når så inn? Selv om mye er blokkert, finnes det måter å få tilgang på uavhengige kilder i Russland i dag-folk har smarttelefon og kan bruke VPN.
Appen til Meduzas nyhetsportal er lastet ned mer enn en 1 million ganger. Det tyder på at folk leter etter informasjon. Erlends Loes brev til russiske lesere i Aftenposten vakte reaksjoner, fordi han er en populær forfatter i Russland. Motreaksjonen fra russisk hold, der han beskyldes for å krenke russerne, betyr at han nådde fram med kritikken sin.
Folk finner også andre kreative måter å protestere på;
Kunstneren Aleksandra byttet ut prislapper i en butikk med tidspunkt for russiske styrkers framferd i Mariupol. Hun risikerer opptil 10 års fengsel. Flere har gjort lignende aksjoner. Graffiti og opplyst skrift på mur og vegger. Graffitien kan vaskes bort, mens lysreklamen er vanskeligere å spore.
–Mens dere tier, dør vi, står det på en liten plakat som en liten figur holder, plassert utenfor et stort bygg. Den er endel av fenomenet Små protester, der folk legger ut miniatyrfigurer med slagord mot krigen på Instagram. Også i Botanisk hage ved Fuglefjellet i Moskva stikker miniskilt opp av jorda med slagord som «vi liker krokus bedre enn kuler». Små kryptiske symbol som markerer motstand. Som viser folk at de ikke er alene og som hindrer dem fra å bli lammet av frykt, slik myndighetene ønsker.
Redaktør Dmitri Muratov viste seg fredsprisen verdig ved å ta avstand fra krigen fra dag en og trykket avisa på ukrainsk og russisk. Da kioskene sluttet å selge Novaja Gazeta, stilte folk seg opp i køer utenfor avisredaksjonen for å kjøpe avisa direkte- på jakt etter sannheten. Til sist så også Muratov seg nødt til å stenge ned etter at sensurlovene trådte i kraft. I april ble redaktøren angrepet med rød væske kastet av ukjente gjerningsmenn på et tog. Angrepet på fredsprisvinneren viser at alle er fritt vilt i Russland nå. Mens Muratov var på vei til Samara med tog, er Russland på vei inn i mørke, skrev lederen av BarentsPress, Amund Trellevik.
Og visst er det mørkt. Historiske hendelser som ikke tåler dagens lys, forties i Russland. Den største menneskerettighetsorganisasjonen Memorial ble lagt ned av myndighetene i desember i fjor. De sitter på arkivet etter Gulag og utrenskingene.
Som student på begynnelsen av totusentallet besøkte jeg Solovetski-øyene i Kvitesjøen med min venn Jørgen. Vi ble vist rundt blant klostrene uten at et ord ble sagt om at øya var beryktet for sine umenneskelige GULAG-leirer. Mange fra den ukrainske kultureliten ble sendt hit på 30-tallet og endte senere i en massegrav i Karelen. Han som etterforsket funnene, ble selv dømt til 10 år bak murene-dommen ble forlenget med to år noen dager etter at krigen var i gang.
Når dem som skriver rapporter bures inne, kan romanene fortsatt bære fram historien mer ufiltrert. Forfatteren Güzel Jakhina har på Lillehammer fortalt at hun forsøker å forstå Russland, ved å skrive om sovjetiske traumer. I siste Syn og Segn framheves hennes forfatterskap og andre russiske forfattere som har belyst nettopp Stalintiden de siste åra.
Journalisten Anna Politkovskaja advarte i 2006, et år før hun ble drept, om at hvis verden ikke stoppet Putin i Tsjetsjenia, ville krigen spre seg til resten av Europa. Politkovskaja var uredd, dyktig, sta og for mange irriterende, fordi hun krevde at vi brydde oss.
Visste vi i Vesten ikke hva som skjedde? Rapportene om overgrep i Tsjetsjenia var massive fra menneskerettighetsorganisasjoner, men det ble aldri noe rettsoppgjør. Ingen sanksjoner. Mediene gadd knapt å skrive om det som hendte. Det manglet ikke på advarsler om hvilken retning Russland gikk i de siste årene heller. Den belarusiske Nobelprisvinneren Svetlana Aleksevitsj skrev om utviklingen i 2013 i boka Slutten på det Røde menneske: «I stedet for marxist-leninisme har vi fått den russisk-ortodokse troen, Presidenten har samme makt som generalsekretæren. En absolutt makt.»
Siste advarsel kom i desember i fjor. I talen sin i Rådhuset sa fredsprisvinner Dmitri Muratov, redaktøren for opposisjonsavisa Novaya Gazeta. Folket som er påvirket av den aggressive markedsføringen av krig, blir vant til å tenke at krig kan aksepteres.
Ingenting kan rettferdiggjøre ugjerningene i Ukraina. Russiske myndigheter har skapt fiendebilder for å rettferdiggjøre sine handlinger gjennom tiår, ved å framstille tsjetsjenere som terrorister, menneskerettighetsforkjempere som fremmede agenter, den politiske opposisjonen som ekstremister og nå ukrainere som nazister.
I en tale i mars, kalte Putin de kritiske røstene for avskum. Lederen av advokatnettverket AGORA, som fikk Raftoprisen i 2014, sier de med en gang merket effekten. Politiet og grensevaktene er mer brutale enn før. Dekorering russiske styrker som var i Butsja, sender samme signal.
Globalt gjør Russland det de kan for å svekke det internasjonale systemet – undergrave ideen om at alle mennesker er like. De hevder det bryter med såkalte tradisjonelle verdier og er en trussel mot familien og nasjonen. Tankegodset smitter til andre autoritære ledere. De som er mest utsatte i Russland er derfor dem som forsvarer de homofiles rett til ikke å bli diskriminert og kvinners rett til oppreising. Vold i hjemmet er avkriminalisert i Russland. (Også dem som har jobbet tett med ukrainere tidligere mottar nå dødstrusler og kalles nazister. Når Russland forlater Europarådet 15. september, vil innbyggerne være enda mer overlatt til seg selv.)
–Det er som å være tilbake i Sovjettiden, der du må be barna dine ikke snakke om hva man diskuterer hjemme, forteller en menneskerettsforkjemper. For meg er det enkelt, sier han, for jeg hadde foreldre som var dissidenter. Jeg kjenner kodene. Men for andre, er Sovjettiden årene de lærte å tyste på naboene og læreren sin.
I boka Hviskerne forteller Orlando Figes om hvordan terroren påvirket mennesker i Sovjetunionen. Et tidsvitne sier «Det ikke bare Stalin du ikke kan tilgi, men også deg selv. Ikke at du gjorde noe galt, kanskje gjorde du ikke noe galt, i alle fall ikke helt åpenbart, men du ble vant til det onde»
I nabolandet Belarus, hadde folk over tid blitt vant til systemet. De hadde byttet frihet med stabilitet. I landet som aldri gadd bytte navn på KGB etter Sovjetunionens fall. Det eneste landet i Europa som praktiserer dødsstraff. Men etter 26 år med Aleksandr Lukasjenka ved makten, ønsket folk endring.
Sommeren 2020 fikk folk fikk nok- nok av Lukasjenka som fnøs av folket og koronaens virkninger. Det var sensommeren kvinnene i hvitt tok til gatene, da hundretusener marsjerte mot presidentpalasset. Det var den høsten kattene ble tjukkere. For som dikteren Julia Cimafiejeva beskrev i Samtiden, folk som deltok i protestene måtte sette fram mat for flere dager til husdyrene, siden de ikke visste når de kom hjem igjen. I tilfelle de ble arrestert. Og mange kom ikke hjem. De ble fanget på gata og endte bak fengselsmurene.
Så kom vinteren med hundrevis av raids og arrestasjoner. Det var nok å ha danset til en belarusisk protestsang på gata, deklamert et dikt eller hengt opp et rødt og hvitt tøystykke i vinduet.
I dag er de over 1200 politiske fanger i Belarus. En av dem er 27 år gamle Marfa. Hun har sittet i snart to år. Det viser hvilken kraft det ligger i frivillig arbeid når myndighetene mener hun bør få 20 års fengsel for å ha vervet unge til å være frivillige for organisasjonen Viasna. For Lukasjenka er frivillighet det samme som ekstremisme.
Sensommeren 2021 hadde myndighetene lagt ned over 200 organisasjoner. Blant dem Belarusisk PEN og journalistlaget. Flere og flere så ingen annen utvei enn å flykte fra landet. Journalister, bloggere og menneskerettighetsforkjempere og politiske aktivister med sine familier kom til Menneskerettighetshuset i Chernihiv, som ligger i Ukraina ikke langt fra grensa til Belarus. Noen kom på en dags varsel, andre sto bare plutselig på dørterskelen.
Chernihiv har alltid vært en fredelig, grønn by to timer nord for Kyiv der folk stelte hageflekkene like nøye som i Vestfold. Menneskerettighetshuset her lå strategisk til i nord-vest. Men da den fullskala krigen startet i februar i år lå huset plutselig i frontlinja. Menneskene som hadde flyktet fra Lukasjenkas undertrykkelse og søkt trygghet der, var igjen i livsfare. Ukrainerne som jobbet for huset kunne ikke hjelpe dem, de satt selv i kjellerne sine i Chernihiv i bomberegn. Hverken FN og OSSE hadde folk i som kunne hjelpe—til det ble det regnet som for farlig å være der.
Til sist var det de lokale organisasjonene som tok ansvaret. Frivillige hjalp til å lose folk med busser, gjennom kontrollposter. Etter 5 uker var alle våre kollegaer kommet seg ut av Chernihiv.
Orangerevolusjonen i 2004, EuroMaidan i 2013. Hver generasjon har stått opp for frihet. Protestert mot korrupsjon, mot et råttent rettssystem.
De var ikke i mål, men noe hadde endret seg de siste årene i Ukraina.
Da vi møtte igjen Ruslana, en av dem som flyktet fra Chernihiv, sa hun. – De har ødelagt 80% av skolene og barnehagene i byen. Men bevisstheten om folks rettigheter hos vanlige folk, men også hos myndighetene som vi som driver lokale organisasjoner har bygget opp over tid, det kan de ikke ta fra oss.
Å se hvordan ukrainere og belarusere fortsatte menneskerettighetsarbeidet var utrolig å være vitne til, også dem som var evakuert. Fra Lviv og andre byer i vest gir ukrainske kolleger juridisk hjelp til dem som har mistet hjemmene sine og opplæring i traumebehandling i samarbeid med norske psykologer som har erfaring fra Irak med norske Mental Health and Human Rights Info.
De dokumenterer overgrep for å samle bevis for at russiske politiske og militære ledere i framtida skal stilles til ansvar for krigsforbrytelsene. Drap, voldtekt av barn og kvinner. En av dem sa til oss: – Jeg har ikke tid til å sove, for jeg vet ikke om jeg lever i morgen og i så fall vil jeg vite at jeg gjorde det jeg kunne mens jeg kunne.
Ukrainske forfattere har meldt avbud til Lillehammer Litteraturfestival. Det er synd, men også forståelig i denne tiden. Situasjonen er ikke unik, det pågår en debatt generelt der mange ukrainere mener at russere ikke har gjort nok for å stanse Putin.Noen står opp, men mange hever ikke stemmen. Det er viktig å konfrontere russiske forfattere og andre kunstnere med dette spørsmålet. Og samtidig fortsette å støtte motstemmene som er kritiske til krigen.
Den russiske forfatteren Aleksander Sjiskin er en av dem. – På vegne av Russland og mitt folk ønsker jeg å be ukrainerne om tilgivelse. Men jeg forstår at alt det som skjer nå, er noe det ikke går an å tilgi, skrev han i Aftenposten 2. mars. Russland blir nå ikke assosiert med russisk litteratur, men med barn som blir bombet, sa han i samtalen med den ukrainske forfatteren Andrej Kurkov.
Hvor lenge vil det være vanskelig å få ukrainere og russere til å delta sammen, er vanskelig å si. Det avhenger blant annet av om det kommer et rettsoppgjør, at man klarer å stille de skyldige til ansvar for grusomhetene som er begått. Putin, de militære lederne og Lukasjenka.
Gjør vi her i Norge nok?
I mange år ønsket ikke Norge og andre europeiske land å ta opp menneskerettighetssituasjonen i Russland i FNs menneskerettighetsråd. På tross av rapportene fra bakken og dokumentasjonen fra menneskeretts-og miljøorganisasjoner om angrepene på sivilsamfunnet og forvitringen av demokratiske institusjoner. På tross av anneksjonen av Krim, fikk Russland arrangere fotball VM.
I 2002 var Putin på besøk i Norge. Vi som demonstrerte i snøføyk i Oslo mot krigen i Tsjetsjenia ble holdt på god avstand innenfor sperringer voktet med politihunder for å hindre at Putin skulle få et glimt av oss.
Russlands krig mot Ukraina har vist at frihet, demokrati og menneskerettigheter ikke kan tas for gitt. Forkjempere verden over risikerer livet for disse verdiene hver dag, skrev vi og en rekke andre menneskerettighetsorganisasjoner i en kronikk i VGfør revidert statsbudsjett ble lagt fram. Vi mente tiden var inne for å trappe opp i Norges nærområder og globalt. Isteden ble det kutt. Store kutt.
Onsdag, 25 mai, samlet folk seg utenfor Stortinget: Dette er ikke året å svikte FN. Dette er ikke året vi kan sette sårbare grupper opp mot hverandre. Vi må bidra humanitært til krigsofrene i Ukraina, men også ruste opp det langsiktige arbeidet for å styrke menneskerettighetene.
For sikkerhet er respekt for menneskerettigheter. Vår sikkerhet begynner i Europa, har statsbudsjettet innledet med i mange år. Men i praksis har det ikke vært satset på nærområdene. Domstolen i Strasbourg er underbemannet. Vi og andre land har sagt oss fornøyde med at det tar åtte år å få en sak behandlet ved Menneskerettighetsdomstolen. Den viktigste rettsinstansen for ofre for overgrep i Europa. Slik har vi latt Putin og andre få holde på. Mens dommene lar vente på seg.
Evakuering, dokumentering, rehabilitering—ord det ligger endeløst arbeid bak.
For å gjøre dette arbeidet trengs langsiktig støtte til sivilsamfunnet og et robust FN på bakken. Ikke bare i Ukraina, men i hele regionen. For belaruserne og russerne som har flyktet, trenger opphold i andre land. Der det fortsatt er mulig å uttrykke seg å drive uavhengig journalistikk. De trenger studieplasser, forfatter- og kunstnerstipend og humanitære visum for å kunne være en ressurs i regionen.
Kuttene regjeringen foreslår å gjøre globalt som rammer menneskerettighetsarbeidet sender signal til andre land. De er en gavepakke til autoritære ledere som ønsker et svekket FN og et svakere sivilt samfunn der ute.
Menneskerettighetsorganisasjoner og de uavhengige medier trengs både i krig og fredstid –for å evakuere og dokumentere og når landet skal bygges opp. De er vaktbikkjene som varsler om korrupsjon og om udemokratiske prosesser -også i krig. Bare ved å følge og respektere menneskerettighetene kan vi vinne, er lederen i ZMINA sitt mantra til ukrainske politikere.
Vi må alltid spørre oss selv om vi kan gjøre mer. Kreve at det internasjonale sjakkforbundet ikke ledes av en russer som ikke har tatt avstand til krigen. Fortsette å stille spørsmål til forfattere som forsvarer autoritære ideer og styresett. Kreve at myndighetene tar opp urett prinsipielt før det går for langt. Være utålmodige for å få et rettstribunal på plass. Tørre å satse og være det landet som går foran.
Er det noe håp? På tross av frykten, var det mange anti-krigs-protester i belarusiske byer i dagene etter Russland angrep Ukraina. Jernbanearbeiderne forsinket russiske forsyninger med sabotasjeaksjoner, pensjonister stilte seg opp foran tanks for å hindre dem å krysse grensen, og ansatte i posten publiserte videoer av russiske soldater som sendte hjem tyvgods fra Ukrainske hjem. Slik sto de opp igjen med fredelige midler.
FN har nå fått på plass en etterforskningsmekanisme for å dokumentere overgrep og mulige krigsforbrytelser i Ukraina. Materiale ekspertene med norske Erik Møse i spissen samler inn, vil være viktig for å sikre senere rettsoppgjør. (At FNs generalforsamling tross alt har stått samlet og vedtatt en slik mekanisme så raskt skyldes ikke bare Zelenskis taler, men årevis med dokumentasjon fra ukrainsk sivilsamfunn og FN fra Krim og Øst Ukraina. Mange ukrainere har dessverre allerede 8 års erfaring med å rapportere om overgrep.
Flere ledende russiske menneskerettsforkjempere ber nå FNs menneskerettighetsråd om å opprette en egen Spesialrapportør for å følge situasjonen i Russland tettere. Å ha et mandat som kan overvåke menneskerettighetsbrudd inni landet, vil være svært viktig for å hindre total isolering fra omverden.
Krigen har vist hva det ukrainske folket kan få til i krise. I andre menneskerettshus, i Georgia men også på Balkan, ser vi stor solidaritet og ønske om å hjelpe ukrainske kollegaer.
Hvorfor skal vi bry oss?
Fordi, som Mila fra Kyiv sa i Wien under talen sin, det er en krig mot menneskeverdet, mot kjærlighet, verdighet og menneskelighet.
Det kunne også vært sagt om andre kriger. Krig er aldri verdig. Men Russlands innflytelse strekker seg globalt. Putins forsøk på å utvanne det internasjonale systemet og forvrenge virkeligheten, rammer også oss.Verdiene vi har bygget vårt samfunn på.
For at vi ikke skal bli vant til krigens grusomheter, trenger vi kunstnerne, filmskaperne og forfatterne som skaper uttrykk som fortsatt berører oss. Musikken, kunsten, dansen gleden. I den ligger det motstandskraft som er så farlig for autoritære ledere. For når man ler eller synger, overvinner man redselen. Derfor la Putin ned Satireprogrammet Kukli, med en gang han kom til makten. Derfor ble folk dømt for å ha danset på åpen gate i Brest i Belarus.
Vi må oversette flere belarusiske og ukrainske stemmer, gi flere priser, sende flere postkort til dem som sitter i fengsel så de vet de ikke er glemt, fortsette å invitere ukrainske, belarusiske og russiske forfattere og arrangere Ukrainske løyper på Lillehammer i årene framover.
I midten av mai gjenåpnet en bokhandel i Minsk. Det tok bare noen timer før politiet kom og arresterte eieren og konfiskerte 200 bøker, 15 av dem ble sett på som ekstremistisk materiale.
Vi er heldige at vi fortsatt kan gå i en bokhandel å finne en bok, eller lese en sak på nett uten å bli kalt ekstremister. Nå er tiden for å ta fram igjen dissidentenes memoarer, som har levd under Sovjetunionen. For å lære av dem.
3 måneder etter krigen mot Ukraina startet skriver Tetiana, lederen av ZMINA, på Facebook. Den største drømmen, er ikke å være heltene som alle beundrer, heller ikke ofrene som alle synes synd på og hjelper. Den største drømmen er å leve et helt vanlig normalt liv i mitt eget land.
Jeg er ikke Tetiana i Kyiv, Marfa i Minsk eller Aleksandra i St Petersburg. Men jeg er ganske sikker på at de kjemper for det samme.