Filosofene samles på Bjerkebæk
Lørdag formiddag spaserer vi ut av Lillehammer sentrum, opp en bratt bakke på søken etter Sigrid Undsets hus Bjerkebæk, som i dag skal være arena for en forelesning om kvinner i filosofihistorien.
I hagen bak huset ble det opprettet et publikumsbygg i 2007, tegnet av arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk. I dette modernistiske bygget, reist i betong og glass, skal festivalens filosofientusiaster snart samles.
Fredag 26. mai var det venstresiden som samlet seg for en samtale om en egen kanon under «Banknatta» på Kulturhuset Banken. I dag skal filosof Kristin Gjesdal snakke om sitt store bidrag til en kjønnsbalansert kanon for filosofer, boken Kvinner i filosofien – Romantikk, revolusjon, sosialt fellesskap, redigert av Gjesdal selv og hennes kollega Dalia Nassar.
Boken er utgitt av Thorleif Dahls Kulturbibliotek i 2022, og består av en samling tekster fra kvinnelige filosofer i den tyskspråklige verden fra 1800-tallet og frem til første verdenskrig, med grundige introduksjoner og forklarende fotnoter.
Salen fylles raskt opp, og murringen fra folkemengden runger mellom salens fire vegger.
Få minutter før Gjesdal skal på scenen er samtlige stoler fylt, og de som ankommer er nødt til å finne sine egne stoler fra kaféen utenfor. En frivillig forstår fort situasjonen og løper frem og tilbake for å sikre at alle skal få sitte.
– Velkommen til et av høydepunktene på denne festival-lørdagen, «Kvinnelige filosofer gjennom tidene», innleder redaktør og styremedlem i Norsk Litteraturfestival Kari Joynt før hun introduserer oss for Gjesdal.
Med et påfallende engasjert blikk og klingende røst fanger Kristin Gjesdal salen umiddelbart.
– Hyggelig å se mange mennesker, sier hun og innrømmer at hun hadde problemer med å sove i natt av frykt for at ingen skulle dukke opp.
Gjesdal, K. Nassar, D. (Red.) (2022). Kvinner i filosofien – Romantikk, revolusjon, sosialt fellesskap. Thorleif Dahls kulturbibliotek og Cappelen Damm.
Kvinnene som ikke finnes
Gjennom hele sitt studieløp stilte Gjesdal seg følgende spørsmål: Hvorfor underviser vi ikke om kvinner i den moderne filosofiens historie? Svaret hun fikk som student var lite tilfredsstillende.
– Da jeg studerte filosofi selv, så fikk jeg høre om og om igjen at det ikke finnes kvinner i den moderne filosofihistorien.
– Problemet med den typen svar er at hvis man tror at noe ikke finnes, så leter man ikke. Så det var i grunn ingen som sjekket om det fantes kvinnelige filosofer. Man gjentok simpelthen det samme refrenget: «Vi hadde undervist om kvinner i filosofihistorien hvis de fantes. Vi har masse velvilje, men de finnes dessverre ikke, så vi er henvist til å undervise om kun menn».
I møte med denne holdningen har Gjesdal et klart råd til salen:
– Hvis noen forteller dere dette igjen, så vil jeg at dere bare skal si: «Nei, det finnes kvinner i filosofihistorien. Fra begynnelsen i antikken og helt til vår egen tid».
En kanon av herrefrisyrer
Hvordan ser den filosofiske kanonen ut i dag? Gjesdal drar frem en slide med bilder av de største mannlige filosofene i den tyske tradisjonen fra 1800-tallet til begynnelsen av 1900-tallet – 9 døde, hvite menn. Her kan vi skimte store navn som Freud, Nietzsche, Kant og Marx.
– Hadde jeg holdt et foredrag om herrefrisyrers utvikling gjennom tidene, så kunne dette vært en god illustrasjon. Eller for eksempel bartemoter, skinnskjeggmoter, kunne også passet godt inn.
Latter fyller salen, og vi innser at Gjesdal ikke bare er en engasjerende retoriker med en brennende lidenskap for sitt fagfelt, hun er også kjempemorsom! Videre kommer det vi alle har ventet på.
– Her er mitt alternativ, sier Gjesdal og bytter slide.
På skjermen lyser bilder av 9 kvinner opp, og Gjesdal introduserer oss for samtlige: Germaine de Staël, Karoline von Günderrode, Bettina Brentano von Arnim, Hedwig Dohm, Clara Zetkin, Lou Andreas Salomé, Rosa Luxemburg, Edith Stein og Gerda Walther.
Enkelte navn – som Luxemburg og Stein – er nok kjent for flere i salen, men det er stor sannsynlighet for at flere av disse kvinnene hittil er ukjente for publikum. Gjesdal påpeker at en utvidelse av kanonen ikke betyr at vi må ekskludere Kant eller Herder, som hun selv har arbeidet mye med i sin karriere.
– Disse kvinnene skal selvfølgelig ikke overta for mennene, men jeg håper vi kan legge dem til!
Kritikk av politisk fanatisme og polarisering
Gjesdal gir oss en kort introduksjon til tankegodset til bidragsyterne i boken hennes. Germaine de Staëls teori om lidenskapene og deres innvirkning på våre politiske oppfatninger fremstår som brennende aktuell i dag.
– For Germaine de Staëls, som skriver under den franske revolusjonen, så var det én lidenskap som var spesielt risikabel – nemlig den politiske fanatismen.
Gjesdal, som bor store deler av året i Philadelphia, opplyser at hun selv har blitt rystet av amerikansk politikk og fremveksten av skikkelser som Trump i vår tid. Mer enn noen gang har vi behov for rigide analyser av slike fenomener.
– Noe bedre verktøy for å forstå moralpsykologi – eller den mentale bakgrunnen som kan lede folk inn i politisk fanatisme – enn det vi finner hos Germaine de Staëls, kan jeg virkelig ikke tenke meg.
Når Gjesdal underviser om de Staëls, forteller hun at studentene blir sjokkert over hvordan hun kunne skrive på en måte som gjør at de oppfatter det som om dette er en tekst om vår verden i dag.
– Hun skriver om hvordan politikken ender opp i fraksjoner, hvordan vi slutter å høre på hverandre, hvordan vi lever i bobler av informasjon, og ikke tar andres ståsted innover oss – vi har mye å lære her.
En økokriger, før det var kult
Det er ikke bare politiske analyser vi får høre om, Gjesdal fortsetter nemlig med å introdusere oss for en proto-miljøfilosofi, lenge før gutta kom på banen.
– Karoline von Günderrode er en slags økokriger før økokriging fantes. Før vi hadde noe begrep om hvilken miljøkatastrofe vi senere ville stå ovenfor, så skriver hun om forholdet mellom mennesket og natur.
Gjesdal beskriver von Günderrodes senere tankegods som en radikal posisjon om at vi må tenke på forholdet mellom mennesker og natur som et så tett slektskap at naturen selv har en sjel, på samme måte som vi mennesker også er natur. Dette får normative konsekvenser for oss mennesker.
– Vi har en etisk plikt til å beskytte naturen og la den trives og utvikle seg på samme måte som menneskelige individer.
De hyper-intellektuelle mennenes blindsone
Gjesdal forteller at Hedwig Dohm skrev om kvinnefiendtlighet i filosofi, og i boken finner vi et feministisk oppgjør med den kontroveriselle tyske filosofen Friedrich Nietzsche. Dohm er inspirert av Nietzsches radikale kulturkritikk, men hun stiller et ganske enkelt spørsmål:
– Hva er det med disse hyper-intellektuelle mennene? Som er så kritiske, som velter alle forhold. Det er ikke en sten de ikke er villige til å snu for å komme frem til sannheten. Unntatt en ting – det som har å gjøre med kvinnen.
Hun har selvfølgelig helt rett.
– Og så går hun etter Nietzsche, skritt for skritt, og lar ham ikke slippe unna. Det er et polemisk festmåltid uten sidestykke!
Er det ett kapittel fra boken Gjesdal anbefaler oss å begynne med, er det dette. Det er nemlig hysterisk morsomt, et av de få eksemplene på filosofer som gjør at hun ikke klarer å slutte å le.
– Datteren min har kommet inn minst to ganger og spurt: «Hva er det du ler av mamma?», og så ser hun at jeg sitter med en bok, rister på hodet og går fort ut igjen.
Ekskludert som kvinner, rehabilitert som filosofer
Avslutningsvis stiller Gjesdal et helt grunnleggende spørsmål: Hva er problemet med å utelukke kvinnene fra den moderne filosofihistorien?
– Hvis vi holder kvinnene utenfor, så driver vi faktisk med veldig slurvete historieskrivning. Vi tar med bare halvparten av aktørene – det kan ikke gjelde for god historikk.
Videre påpeker hun at det er problematisk å bruke kjønn som utvalg- eller eksklusjonskriterier. Til tross for at disse kvinnene skrev god filosofi, ble de ekskludert i kraft av sitt kjønn.
– Hvis vi holder kvinnene ute som kvinner, så opererer vi faktisk med en tanke om at kvinners bidrag intellektuelt sett er mindre interessant enn menns.
Gjesdal påpeker ikke bare hva vi har å tape på å utelukke kvinnene, men også hva vi har å tjene på å inkludere dem.
– Alternative måter å filosofere på, nye spørsmål, nye svar og nye perspektiver og en ny forståelse av filosofiens plass i samfunnet! For meg som jobber med filosofi er det viktig å insistere på at de ble ekskludert som kvinner, men vi rehabiliterer dem og leser dem igjen som filosofer. Og hvis det er tilfellet, så er ikke lenger spørsmålet: «Hvorfor skal disse kvinnene med?», men: «Hvorfor i all verden skal de utelates?».
Med det takker Gjesdal for seg, og lyden av applaus fyller salen.
Tekst: Sverre Hertzberg