Tidligere har Tarjei Vesaas, Olav H. Hauge, Jens Bjørneboe, Ellen Einan, Beate Grimsrud, Lars Mytting og Vigdis Hjorth fått den. Under åpningen av Norsk Litteraturfestival 2023 ble årets Doblougpriser delt ut til Brit Bildøen og Gunnar Wærness.
Om prisen og juryen
Doblougprisen ble opprettet i 1938 på grunnlag av en testamentarisk gave fra den norske forretningsmannen Birger Dobloug til Svenska Akademien som opprettet et fond i hans navn. Den norske Dobloug-komiteen arbeider på vegne av Svenska Akademien som skal godkjenne våre forslag til prismottakere. Den norske komiteen har i år bestått av forfatteren Mirjam Kristensen som representerer Den norske Forfatterforening, professor i nordisk litteraturvitenskap Tonje Vold fra Universitetet i Oslo, og professor emeritus i allmenn litteraturvitenskap ved UiO, Hans H. Skei, som representerer Det Norske Videnskaps-Akademi.
Brit Bildøen
Brit Bildøen debuterte i 1991 med diktsamlinga Bilde av menn, og fekk sitt store gjennombrot med romanen Tvillingfeber i 1998. Ho har også vore aktiv som gjendiktar og omsetjar, men det er utan tvil med romanane ho etter kvart har etablert seg som ein heilt sentral forfattar i norsk samtidslitteratur gjennom dei tre siste tiåra. Romanane framstiller og undersøker særleg kvinners kår i det som ofte er vanskelege liv. Det er gjort med stor innsikt og levande engasjement.
Året etter debuten som lyrikar kom det ein liten roman, Eit anna eple (1992), før ei ny diktsamling, På visse tider av døgnet (1994). Frå 1995 er det romansjangeren som utan tvil er det viktigaste i forfattarskapen, sjølv om ei omfattande verksemd med gjendikting, barnebøker og essay eller sakprosa som må ha kravd omfattande lesing, er med heile tida.
Den korte romanen Tur og orden (1995) er av same type som Eit anna eple, mens vi er over i ein heilt annan og meir heilstøypt roman med Tvillingfeber (1998). Her møter vi Ida og grandonkelen Jakob i fint samspel, sjølv om fortida er plagsam og framtida usikker. Neste bok, Landfastlykke frå 2001, har også ein kvinneleg hovudperson, Mona, som reiser til ei sjuk venninne på Vestlandet og ser bru-kara reise seg til noko som kanskje kan bety «landfastlykke» – kva no det skulle bety. I den sterke romanen Alt som er frå 2004 står arkitektur i sentrum av ei bok som skiftar mellom fortid og notid, mellom Barcelona og ein tømmervilla på Vinderen, medan unge Mariann prøver å finne sin eigen veg inn i arkitekturen – og kjærleiken.
Mitt milde vesen (2006) er først og fremst eit familiedrama der mor og dotter etter lang konflikt ser ut til å finne ut av det med kvarandre. Adam Hiorths veg (2011) har ein miljøvernar som hovudperson og vi følgjer han på den årlege sykkelturen frå aust til vest. Sjølv om desse bøkene er gode romanar, er det dei to neste romanane – Sju dagar i august frå 2014 og Tre vegar til havet frå 2018 – som verkeleg viser ein forfattar ikkje berre i vokster og utvikling, men i full blomstring.
Sju dagar i august er blitt omtalt som den beste romanen om terrorangrepet i 2011, og fekk i det heile tatt strålande mottaking for medrivande forteljing, djup forståing og intelligent handsaming av vanskelege spørsmål. Romanen fortener all ros den fekk, slik det også er tilfelle med Tre vegar til havet. Her møter vi ei kvinne som har kjempa mot byråkratiet i håp om få adoptere eit barn. Alt går til slutt gale, og vi møter kvinna igjen på Vestlandet der ho kanskje er i ferd med å få ein ny start i livet.
Dobloug-komiteen vil særleg framheve den lange rekka med gode romanar som meir enn god nok grunn til at Bildøen fortener prisen. Men ho har også omsett eller gjendikta fleire kvinnelege amerikanske poetar, og står bak den nynorske omsetjinga av Virginia Woolfs To the Lighthouse.
Bildøen har fått ei rad med ulike litterære prisar, og det er på høg tid og velfortent at ho no får Doblougprisen.
Gunnar Wærness
Overskudd og lek, alvor og entusiasme, og kanskje først og fremst et uhyre formbevisst språk preger poesien til Gunnar Wærness. Siden den prisbelønte debuten Kongesplint i 1999, har han utfoldet sitt originale, kunstneriske prosjekt i åtte utgivelser, samt tre utgivelser i et kunstnerisk samarbeid og i flere gjendiktninger av utenlandske forfattere.
I sitt forfatterskap arbeider Wærness med form og språk, men har også tatt med konseptuelle elementer fra billedkunsten. Han har laget sjangeroverskridende verk som Bli verden fra 2007, som består av tekst og bilder i collage-form. I samlingen Å skrive er å be om for mye. Dikt og masker 1988–2020, operer forfatteren i alle slags formater, det være seg poesi, billedkunst, essay og dagbok.
I den nyeste samlingen Ta på Jesus fra 2021, skriver Wærness «dikt og dokumentar» på tittelbladet foran et fritt assosierende diktverk over en salme fra 1200-tallet, samt et lengre essay skrevet i Zimbabwe som heter «Ta på jorda». Her skriver forfatteren om hvordan hans forhold til musikkformen mbira vokste fram, og hvordan denne interessen har ledet til et musikkpedagogisk prosjekt i Zimbabwe. Her kommer også den praktiske betydningen av å gi ut et diktverk; inntektene fra boka skal gå til å lønne en musikklærer og skaffe en brønn i en landsby.
Wærness skriver poesi som strekker seg utenfor det hverdagslige og forståelige, men som rommer også det. I samlingen Tungen og tåren (2013) finnes en kretsing rundt religiøse forestillinger, naturen, ulike historiske hendelser og steder, men mest av alt handler det om forundringens kraft; å skrive og å skape. Wærness utviser mest av alt en høy bevissthet om litteraturen og poesien som sjanger. Hver utgivelse er utført med kresen nøyaktighet, slik som Venn med alle (2018) som er delt inn i seks avdelinger, seks bølger, som bredt anlagt tar for seg ulike politiske strømninger og forhold i vår tid, og som også kommenterer poetens posisjon i samtida. Poeten skriver ikke for å bli en del av en elite eller av finkulturen. Å skrive poesi, sier dikteren, «er ikke en ferdighet / det er ikke en gave / diktene vil til meg».
Vi har å gjøre med et uvanlig forfatterskap som i all sin søken og undring og eksperimentering i alle fall fortjener den oppmerksomhet vi som priskomité kan bidra til.
Gunnar Wærness er ikke bortskjemt med litterære priser. Årets Doblougpris bøter på det, og går til et forfatterskap som beriker norsk litteratur.