Sergej Lebedev er en av Russlands mest internasjonalt kjente samtidsforfattere. Mest kjent er han for en serie sterke romaner som holder opp et speil mot Russlands mørke fortid. Nå introduseres han på norsk med sin nyeste roman, Kvinnen i hvitt (Cappelen Damm).
Lebedev holder årets hovedforedrag, Litteratur som et politisk redskap: Født som et massefenomen på 1800-tallet, da det russiske imperiet raskt erobret Kaukasus og Sentral-Asia, bærer russisk litteratur de skjulte sporene av denne erobringen. Litteraturen fungerte både som en skald for koloniseringen og som et verktøy for den. Det russiske språket ble tillagt høy status, noe som førte til språklig ekspansjon og utsletting av kulturelle identiteter. Som en del av prosjekt Sovjetunionen utgjorde de russiske klassikerne kjernen i Sovietunionens kulturelle imperialisme, mens det russiske språket spilte en dobbeltrolle i sovjetiseringen og russifiseringen. Hvordan bør vi tenke nytt om russisk litteratur i dag?
Bli litt bedre kjent med Sergej!
Du har deltatt i flere geologiske ekspedisjoner, blant annet til Sibir. Finnes det noen likheter mellom en geologs og en forfatters søken?
Geologi handler om tid og trykk (mitt favorittsitat fra The Shawshank Redemption). Geologi tar for seg stoffer som har blitt forvandlet av tid og trykk. Og ikke bare én gang – men tre, fire, fem ganger. Dette er en perfekt parallell til sovjetisk historie, fordi Sovjetunionen stadig skrev om sin egen historie, fornektet fortiden og erklærte en ny fremtid.
Dessuten er letingen etter mineraler som en spennende jakt. Man kan ikke bare stole på sine profesjonelle ferdigheter. Intuisjon, flaks og en sjette sans er også viktig. Du er som en detektiv som forsøker å finne ut hva som hendte for hundrevis eller tusenvis av millioner år siden, ved å følge sporene etter mineralårer i landskapet, i elvesanden og i småsteinene – ved å lese skapelsens bok. En perfekt skole for forfattere og detektiver!
Vi kan ikke åpne en avis, slå på TV-en eller høre på radio uten å få nyheter om krigen i Ukraina. Hvordan føles det å være en russisk forfatter i eksil og bli konfrontert med alt dette?
Krigen begynte faktisk for elleve år siden, med Russlands militære annektering av Krim og invasjonen av det østlige Ukraina. Det kom ingen hard og virkelig sterk reaksjon, verken fra den russiske opposisjonen eller det internasjonale samfunnet. Men det russiske ansvaret er langt tyngre. Vi undervurderte Putin og bagatelliserte på en eller annen måte trusselen.
Noen av mine familiemedlemmer ble tvunget til å forlate Russland for hundre år siden, under borgerkrigen. Så det kan beskrives som en følelse av et bortkastet århundre – dramaer uten lærdom.
Har du noen spennende prosjekter på gang som du kan fortelle oss om?
Jeg planlegger å skrive en dokumentarroman, basert på arkiverte straffesaker og feltarbeid, som vil spore skjebnen til min grandonkel, som ble henrettet under Stalins styre. Jeg vil utforske sammenhengen mellom statlig vold og historisk hukommelsestap i Russland – en glemsel som har skapt fruktbar jord for neste syklus av vold. Slik håper jeg å bidra til en dypere forståelse av Russlands manglende evne til, for å bruke Theodor W. Adornos ord, «å bearbeide fortiden».
Hva ser du frem til ved Lillehammer og Norsk Litteraturfestival 2025?
Å møte lesere og kolleger. Jeg gleder meg til å presentere tekstene mine på norsk for første gang (stor takk til Ingunn Lunde for oversettelsen). Og kanskje, hvis det blir tid, vil jeg gjerne se helleristningene på Drotten. Jeg er opptatt av forhistoriske tegninger – de har en helt spesiell urkraft og et universelt visuelt språk. Det er som å få muligheten til å se kunsten i sin vugge.
Kjøp billetter til Hovedforedraget her.
Foto: Jane Lezina