Litteraturfestivalen er over. Veldig mange voksne damer drar dit. Mange kvinner leser bøker. Derfor er det også viktig å treffe dem med god litteratur.
Tik-Tok og porno light
I fjor sommer var jeg en tur i Texas. I den byen der jeg har røtter, har de ikke lenger noen bokhandel. Den er lagt ned. Folk som kjøper bøker, ofte damer – får dem på nett eller på Wallmart. Anbefalinger får de på Tik-Tok. Mange av disse bøkene leses nå av unge, norske jenter. Og fås på engelsk og noen ganger norsk. Jeg leste noen av dem. En populær serie er skrevet av en ung forsker i samme område som jeg har beveget meg i. Hun skriver morsomt, men over en enkel dramaturgi: Romantiske Komedier (Rom-Com) er sjangerbetegnelsen, og innholdet er om HUN og Han som egentlig ikke skal ha hverandre, og han som har stort ego, sjefsjobb, og stor penis, og hun som er pen, populær, faglig flink, men enslig, og misforstår og roter det til, og så får de hverandre til sist. Porno light og kiosklitteratur, ofte serier, i moderne innpakning.
«Ved å lese bøkene anbefalt av Tik-Tok, øker vi leselysten og språkforståelsen hos unge» får jeg høre på festivalens debatt om ungdomslitteratur. Unge leser for lite. Det vil si, unge menn leser veldig lite, og unge jenter ikke nok.
Gyldendals gode pikebøker
Jeg var en typisk lesehest som barn. Slukte bøker om alt og intet, mest bøker som kom i serien GGP: Gyldendals gode pikebøker. Joda, det fantes GGB og GGG også. Moralen vi møtte var ofte dydig og skolepikeflink, noen ganger romantisk og om fattig pike som gjør klassereiser: Anne fra Bjørkely. Og andre seriebøker: Bobsey-barna som aldri ble eldre enn 6 og 12 år, Frøken Detektiv, bøkene om de Fem: barnedetektiver i England. Og Milly Molly Mandy. Det var et skarpt skille mellom det jentene leste og det gutta leste. (Jeg vet ikke egentlig om de leste så mye, men Hardy-guttene og noen bøker om isødet, fly og Svalbard fantes).
Moderne kvinneliv før
I halvvoksen fase av livet kom jeg over den virkelige kvinnelitteraturen. Den som startet med Simone de Beauvoir – tungt tilgjengelig, men med et revolusjonerende budskap. Likevel var det romanene som åpnet dørene; som viste fram det meningsløse med det livet mange kvinner ble tilbudt, og dessuten pekte på andre veier ut. Vi kastet oss over kvinnebeskrivelsene og det gryende oppgjøret mot husmorrollen i Marilyn French sin roman «Kvinner». Vi leste danske bøker om fødsler og kvinnekroppen; Dea Trier Mørch. Vi leste om begredelige kvinneliv i Tove Ditlefsens beskrivelser, og vi så litt forskrekket på Susanne Brøggers seksualitet. Vi leste norske blader og bøker: Sirene og bladets skribenter, som Bjørg Vik, Liv Køltzow og Gerd Brantenberg. Vi leste oss fram til nye erfaringer som kvinner, og omsatte det i oppskrifter for moderne kvinneliv: Utdanning. Jobb. Færre barn. Prevensjon. Abort. Mindre jåleri rundt kropp og utseende. Mer likestilling med mennene. Kanskje var vi naive – og trodde endringene skulle komme raskt, og for å bli.
Moderne kvinneliv nå
Og så har vi blitt eldre. Våre gamle liv er ikke lenger så relevante for de yngre leserne. Litteraturen tar nye veier. Veldig mange unge kvinner skriver – for andre unge kvinner. Skilsmisser, jobberfaringer, barnefødsler og barnløshet, familietraumer, seksualitet.
Moderne kvinners liv kretser også om jobb, relasjoner og hvem vi er. At vi «er» noe er kanskje tatt for gitt. Kvinners forhold til andre er kanskje litterært mer spennende enn kvinners jobber. Trude Marstein skriver om «fellesbarn» etter skilsmisser. Bøkene om foreldres mulige svik og barnets traumer er godt beskrevet av Vigdis Hjorth. Brit Bildøen bringer oss bilder fra dramatiske hverdagshistorier. Kvinnelige forfattere skriver utrolig bra om mennesker, relasjoner og uregjerlige følelser.
Elizabeth Strout skriver om voksne kvinner
I vår – på litteraturfestivalen – var jeg så heldig å få høre på og møte en kvinnelig forfatter som skriver om og for kvinner uten å lage noe nummer av det. Elizabeth Strout skriver om kvinner på min alder. Elizabeth Strout skriver om voksne kvinner. De er verken smellvakre, lykkelige eller rike. Me de lever amerikanske hverdagsliv, på godt og vondt, og utforsker sin rolle som kvinner både overfor partnere (gjerne flere), overfor sine barn – som ikke er perfekte – og ikke minst i forhold til sine arbeidserfaringer. Kvinner i heltidsarbeid, eller karriere, er nokså nye fenomener for den amerikanske (og til dels norske) middelklassen. Derfor er det så relevant for oss, som var en førstegenerasjon der dette ble normen mer enn avviket, at noen skriver om dette på en måte som ser alvoret, humoren og utviklingen. Elizabeth Strout, når du hører henne snakke, er en reflektert, morsom, selvironisk, litt impulsiv dame. Hun svarer kvikt på ganske mange spørsmål, og gjør sine karakterer levende. De både er henne, og er ikke henne, og det sjonglerer hun bra. Jeg har lest begge bokseriene hennes, om Olive Kitteridge og om Lucy Barton. Jeg tenker vel at det er en stigende kurve av innsikt fra de første bøkene om Olive, til den siste om Lucy. Lucy–bøkene handler i stor grad om en kvinne fra enkle kår på landsbygda, og hennes klassereise, ekteskap og forfatterkarriere. «Lucy ved havet» bringer inn noe nytt – den handler om Lucy og eksmannen som flykter fra en pandemirammet storby til en søvnig, liten by på Østkysten og var uhyre relevant, den kom i kort nok tid etter pandemien, men likevel med nok avstand, til at den skildrer det merkelige livet der vi ble styrt av angst og uro. Den skildrer også hvordan mennesker som har en felles historie, som familieliv og felles barn, fremdeles EIER denne historien, og kan bruke den til å omforme og revitalisere innholdet og begrepene om kjærlighet og omsorg. Sånn sett er «Lucy ved havet» en slags «Lucy in the Sky with Diamonds», bare med føttene planta godt i et lite hus i en liten by, der alt kan skje, men begrenset av restriksjoner som pandemien pålegger oss. Tittelen på en av bøkene til forfatteren Lucy er «Hva som helst er mulig». Og, sier Strout, neste bok skal gjøre nettopp det: Samle trådene og bringe karakterer sammen. Vi gleder oss.
Tekst: Johanne Sundby
Foto: Øystein Nordås