Hei Ole og velkommen til Q&A!
Hvor lenge har du vært programsjef for Pegasus, Norsk Litteraturfestivals barne- og ungdomsprogram, og hva er bakgrunnen din?
– Takk for det! Jeg er rimelig fersk og har vært programsjef for Pegasus i litt over en måned. Men jeg er ganske moden på litteraturfeltet etter 17 år i Foreningen !les. Den geografiske bakgrunnen min er utflytta nordlending. Jeg vokste opp i Bjerkvik i Narvik kommune, men har bodd i Oslo de siste 30 årene. Faglig er jeg utdanna sosialantropolog med feltarbeid på frafall i breddefotballen i overgangen fra barne- til ungdomsfotball. Etter studiene fikk jeg en toårig stilling i Foreningen !les for å lede prosjektet Idrett og lesing. Det var jo ei lissepasning til en med interesse for litteratur og idrett. I Foreningen !les var det et så trivelig arbeidsmiljø, og et så viktig samfunnsoppdrag, at jeg heldigvis fikk fortsette å jobbe med leselysttiltak etter at prosjektperioden var over.
Ole (t.h.) i Uprisen-samtalen med Alexander Kielland Krag i 2023
Hvordan tror du Pegasus kan bidra til å øke leselyst og hva er din visjon som programsjef?
– Pegasus bidrar allerede til leselyst. Boklek engasjerer skolestartere i hele Innlandet og skal utvides til flere fylker. Helårsprogrammet i samarbeid med Lillehammer bibliotek gir ulike aldersgrupper gode litteraturopplevelser, og selve festivaluka byr på både bredde og kvalitet til alle barn og unge som deltar. I tillegg jobber vi med Leseløft Lillehammer som skal koordinere de ulike ressursene på lesing og litteratur. Samtidig er det jo et utviklingspotensial i å finne nye veier inn i litteraturen og inkludere flere målgrupper. Hvordan tilrettelegger vi for eksempel for at flere skal kunne oppdage gleden ved å lese litteratur? Hvordan får vi med oss dem som gjerne vil lese, men mangler tilgang og gode vaner? Hvordan synliggjør vi lesende forbilder for barna og motiverer voksne til høytlesing? Og hvordan kan vi inspirere ungdom og unge voksne til å opprettholde eller finne tilbake til engasjementet for lesing som de hadde som barn?
Har du alltid vært en leser selv?
– Tja, jeg har jo egentlig det. Jeg vokste opp med foreldre som leste, lærere som leste høyt i matpausen og en bibliotekar ved Bjerkvik skole som lokka oss inn i bøker, tegneserier og tidsskrift. Litteratur var en naturlig del av oppveksten. Bøker om Oluf av Arthur Arntzen var slagere, og jeg slukte Donald og Boing som barn. I ungdomsårene fikk jeg større interesse for bøker, og som mange andre i min generasjon var Beatles av Lars Saabye Christensen en viktig inngang.
Har du sett noen trender og tendenser i barne- og ungdomslitteraturen den tiden du har jobbet med litteratur og formidling?
– Hm, dette med trender er en vanskelig øvelse. Da jeg begynte i Foreningen !les i 2007 kom Harry Potter og dødstalismanene ut. Dette var den siste boka i serien, så Potter-feberen herja fortsatt. Fantasy stod sterkt som sjanger, det gjør den fremdeles, men det var ei tid der litt for mange bøker ble utpekt som den nye Harry Potter. Etter at forlag og forfattere ble kvitt Potter-komplekset, ble fantasyen fri og bøkene bedre. Så var det jo en dystopi-periode hvor verden var i ferd med å gå under i så å si alle ungdomsbøkene. De siste årene har vi sett tendenser til mer realistisk litteratur om ulik tematikk som for eksempel sykdom, utenforskap, klimaendringer, krig, flukt, kjønn, identitet osv. Samtidig har fenomenet booktok skapt litterære fellesskap og gjort sitt inntog med såkalt romantasy og smut-litteratur. I tillegg har jo litteratur i lydformat fått en kraftig oppsving.
– En kjapp sveip over høstlistene for barn og ungdom, viser blant annet grøssere satt til skumle hus eller nedlagte hoteller, mysterier og true crime, guttevennskap skildra som drama og spenning, en del utgivelser om andre verdenskrig, fakta om gaming og bøker fra idrettsmiljøet, enten som skjønnlitteratur eller biografier. Alle forlag har vel ei bok om Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard på trappene. Så det er ikke lett å si hva som er en trend, men det jeg kan si er at jeg synes mange norske forfattere og illustratører er gode til å skrive og illustrere fram aktuelle og relevante temaer til ulike målgrupper. Det er viktig og bra at det kommer et større mangfold i litteraturen og at forfattere og illustratører tør å utfordre leserne og formidlerne. Litteratur er en glimrende samtalestarter, for å sitere en tidligere kollega, så derfor er det nødvendig med bøker med ulike temaer og hovedpersoner som danner grunnlag for litterære samtaler.
Hvordan tror du fremtiden vil se ut? Er litteratur og lesing så truet som det høres ut som?
– Hvis vi utelukkende forholder oss til statistikk over hvor mange minutter vi leser en gjennomsnittsdag, antall bøker vi i snitt kjøper, eller hvilken poengskala norske elever havner på i nasjonale og internasjonale kartleggingsstudier, så kan man jo bli nokså nedstemt. Ser vi derimot på utlån fra bibliotekene, aktivitetsnivået i bibliotek, litteraturhus og festivaler, lesesatsinga på mange skoler, kreativiteten i Den kulturelle skolesekken og oppslutninga rundt leselysttiltak som for eksempel Sommerles, Boklek, Bokslukerprisen og Uprisen for å nevne noen, så blir man jo adskillig mer optimistisk. Da er det et helt annet engasjement rundt lesing og litteratur. I hele landet finnes mange dedikerte formidlere som daglig engasjerer barn og unge i litteratur, men dette er ikke alltid like synlig i statistikken. Jeg skulle ønske vi undersøkte nærmere mer kvalitativt hvordan litteraturen virker og hvilke formidlingstiltak som fungerer i møte med leserne. Litteratur og leselyst er ikke en størrelse eller noe som måles i antall.
– Når det er sagt, så har det jo vært en endring i folks lesevaner, og da mener jeg uavhengig av alder. Vi snakker mye om at barn og ungdom ikke leser, at de bare stirrer på mobilen hele tida, men dette gjelder i aller høyeste grad oss voksne også. Vi sliter alle med konsentrasjonen og evnen til å fokusere over lengre tidsrom. Vi skroller oss til utmattelse og da blir det verken tid eller krefter igjen til å fordype seg i litteratur. Men du må trene for å bli en leser og du må legge et godt grunnlag i tidlig alder. Så er det viktig at vi har en god infrastruktur, slik at bøkene kan skapes, utgis, formidles og gjøres tilgjengelig for innbyggere i hele landet. Selv om regjeringas nye leselyststrategi ikke stod i stil med forventningene, så kan vi jo håpe at den blir en motivasjon til å videreutvikle det velfungerende systemet vi allerede har og det gode arbeidet mange allerede gjør.
Hvis du ikke trenger å tenke på budsjetter eller lure på om forfatterne har mulighet til å sette av tid til festivalen, hvem hadde du invitert?
– Ungdom på Lillehammer har ønsket seg Alice Oseman. Det hadde vært stort å få henne til festivalen. Neil Gaiman ville vært interessant både i møte med unge lesere og som inspirator for voksne formidlere. Men egentlig er jeg ikke så opptatt av forfatterens status. Da er kvaliteten i litteraturen og formidlinga viktigere. En forfatter eller illustratør som skriver og illustrerer bra, og som er flink til å formidle og har kjemi med målgruppa, har like stor, om ikke større, sjanse til å engasjere tilhørerne enn en såkalt «kjendis»-forfatter. Min erfaring fra Foreningen !les er at unge lesere ikke bryr seg så mye om hvilke meritter forfatteren kan briefe med. Det handler mer om de liker boka eller ikke, og hvordan forfatteren oppleves i møte med dem. For mange barn er alle forfattere de møter stjerner. Det er fortsatt noe mytisk over forfatterrollen. Barna ser opp til dem, drømmer kanskje selv om å bli forfatter og gleder seg til å møte en forfatter i levende live. Det er spennende å jobbe med å legge til rette for slike møter mellom forfattere, litteraturen og leserne.
Ole (i midten) i samtale om tegneserier med Alexander Løken og Tonje Tornes i 2023
Du har jo vært på Norsk Litteraturfestival som gjest i mange år, hva er dine absolutte høydepunkter?
– Mine første arbeidsdager i Foreningen !les var faktisk på Norsk Litteraturfestival i 2007. Da var jeg under opplæring og det er jeg jo nå også. Ettersom jeg stort sett har vært opptatt med å jobbe på festivalen, har jeg dessverre ikke fått med meg så mange programposter som jeg har ønska. Men høydepunktet for meg er definitivt hvordan Uprisen har utvikla seg til å bli en nasjonal pris og den viktigste prisen for norske, skjønnlitterære ungdomsbøker. I 2007 ble Uprisen delt ut i kjelleren på Lillehammer kino. Da var det noen utvalgte skoler fra Innlandet i salen, og de nominerte bøkene var valgt ut av en voksenjury. Så ble prisen flytta til Festsalen i Kulturhuset Banken og etter hvert fikk ungdom medbestemmelse og makt i alle ledd fra nominasjoner til kåring. Nå fyller Uprisen opp Maihaugsalen med unge lesere fra hele landet. Det viser at ungdom kan engasjeres i litteratur dersom de får muligheten og det blir lagt til rette for det.