For tredje gang, og på det tredje tiåret, presenterer Norsk Litteraturfestival og Morgenbladet kåringen av de ti beste forfatterne under 35 år. På den gjeve listen står Karoline Brændjord, Maria Navarro Skaranger, Maria Kjos Fonn, Monica Goksøyr, Nora Dåsnes, Priya Bains, Sunniva Roligheten, Simen K. Nielsen, Sigurd Hverven og Sumaya Jirde Ali.
Tre lister på tre tiår viser forandring og kontinuitet i den norske samtidslitteraturen. Ulike sjangre veksler i betydning og oppslutning, kjønnsfordelingen har forandret seg, det kulturelle mangfoldet er blitt større. Samtidig er den litterære kunsten – enten den når oss i poesi eller prosa, fiksjon eller sakprosa, tekst eller bilder – først og fremst forpliktet på seg selv. Av disse listene kan man diskutere generasjoner og prosjekter og litterære konjunkturer, men generaliseringene vil samtidig butte mot egenarten i hvert enkelt forfatterskap. Norges beste, unge forfattere er først og fremst egenrådige forfattere, ikke representanter for noe eller noen.
Ambisjonen med kåringen
Juryen har bestått av Marta Norheim, kritiker Morgenbladet, Yukiko Duke, programsjef Norsk Litteraturfestival, Kaja Schjerven Mollerin, forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, og forfatterne Brynjulf Jung Tjønn og Birger Emanuelsen.
Arbeidet med en slik kåring er gledesfylt. Som sekretærer for juryen har vi vært tilhørere til livlige, engasjerte, nysgjerrige og kritiske diskusjoner. Og ambisjonen er grunnleggende entusiastisk: Å løfte frem forfattere og bøker som begeistrer. Møtet mellom et litterært verk og et lesende menneske er alltid åpent og sårbart og levende, også når lesingen foregår i en jury. Slik skal det være, slik har det vært i arbeidet med denne kåringen.
De tidligere kåringene
Den første kåringen fant sted i 2004 og de ti utvalgte var Abo Rasol/Matias Faldbakken, Olaug Nilssen, Trude Marstein, Lars Ramslie, Carl Frode Tiller, Tore Renberg, Åsne Seierstad, Steinar Opstad, Espen Stueland og Gunnar Wærness.
Juryen bestod av Kjersti Bale, Kjartan Fløgstad, Brit Bildøen, Knut A. Hoem og Eirik Vassenden
I 2015 så listen slik ut: Lisa Aisato, Eivind Hofstad Evjemo, Erika Fatland, Anne Helene Guddal, Ida Hegazi Høyer, Rebecca Kielland, Erlend O. Nødtvedt, Agnes Ravatn, Nils Henrik Smith og Lars Petter Sveen. Jury: Inger Bråtveit, Jan Kjærstad, Tonje Vold, Espen Stueland og Bernhard Ellefsen.
Støttet av Den norske forleggerforening
Foto: Christian Belgaux / Morgenbladet
Juryens begrunnelser
Karoline Brændjord
Da Karoline Brændjord debuterte i 2020 med diktsamlingen Jeg vil våkne til verden, fremsto hun allerede som en makeløs og selvstendig poet. Fem år senere er samlingen fortsatt hennes eneste bok, men den kaller på beskrivelser det vanligvis tar et langt forfatterskap å fortjene.
Som poet er Brændjord dyp, fri, tragisk, leken. Jeg vil våkne til verden er skrevet med stor emosjonell kraft og tar samtidig form som en glassklar erkjennelsessøken. Flere av diktene i boken kretser rundt forholdet mellom mor og datter. En mor har valgt å dø, en datter står igjen full av sorg, savn, fravær og fortvilelse, men også minner, indre samtaler og en voksende innsikt i det hun ikke vet, også om moren.
«Jeg går ut til det lette snøfallet i åkeren», står det i et dikt: «Det er så nær jeg kommer svar.» Men selv om det er mye denne poeten ikke får svar på, har hun dyp tillit til at verden er begripelig, og at mennesket er skapt slik at mennesket kan begripe den. Det er derfor hun skriver. Det er derfor hun tenker. Det er derfor hun ser, lytter, berører og fantaserer.
Ja, det hviler en aristotelisk ånd over Karoline Brændjords dikt: Å søke erkjennelse, vet poeten, er den måten vår tilhørighet i verden, og vår kjærlighet til den, kommer til uttrykk på. Sånn er det, vet poeten, også når fortvilelsen er som størst.
Det ville ikke vært rart om det poetiske jeget følte seg fremmedgjort i tilværelsen, hun som har erfart at verden på et øyeblikk kan falle fra hverandre, men i Brændjords dikt er og blir verden menneskenes hjem. Dette blir ikke skrevet frem på noen romantiserende måte. Det står som et konkret faktum. Her i verden finnes vi, hver og en, sammen med alt det andre som finnes: havet, fuglene, almetrærne, til vi ikke finnes lenger.
Diktene er skrevet med stor autoritet og lave skuldre. Smerten kan bli formidlet med lekenhet og letthet. «Spør almen om savn», som det står i et dikt. Brændjord formulerer bråmodne innsikter i det menneskelige, uten å gjøre noe vesen av det, og gjerne som en vidtrekkende refleksjon over selve eksistensen. I et dikt tenker jeget at en gang i fremtiden, når hun blir eldre enn moren ble, skal hun stå ved morens grav og tenke på henne som et barn: «Være mors mor, ikke sørge med barnetårer.»
Flere linjer i Jeg vil våkne til verden får leseren til å tenke på Gunvor Hofmo. Endelig har kanskje Hofmo fått en slags etterfølger?
Men først og fremst er Karoline Brændjord sin egen stemme, og debutdiktene har vist seg å ha en virkningskraft man kanskje må tilbake til nettopp Hofmos debut for å se maken til.
Maria Navarro Skaranger
«Se på henne, liggende med en pute mellom beina og den ene hånda på magen, øynene ser mot vinduet, de ser ut av vinduet, det er grått ute i dag.» Slik presenterer Maria Navarro Skaranger den 19 år gamle gravide Emily, hovedpersonen i Emily forever (2021), hennes tredje roman. Det demonstrative «Se på henne» gjentas gang på gang i romanen.
Det er disse usynlige menneskene, i betongblokkene med dårlige sosioøkonomiske forhold, forfatteren er mest opptatt av. Det er dem hun skriver om og gjør synlige i sine romaner, og på samme tid viser hun hvordan klassesamfunnets urettferdighet fratar så mange mennesker muligheten til et godt liv.
Men det er ikke tematikken som gjør Maria Navarro Skarangers romaner så virkningsfulle, rørende og unike, det er hennes fortellerteknikk. Det sies ofte at litterære verk først eksisterer i møtet med leseren, men Navarro Skaranger tar dette møtet til et helt nytt nivå. Hun avslører selve skrivehandlingen for oss lesere i all dens forunderlige kompleksitet. Det skaper en merkelig nærhet, både til forfatteren og til de hun skriver om.
I Jeg plystrer i den mørke vinden (2024) følger vi Sidsel, moren til Emily. Leseren får vite at forfatteren/fortelleren kommer fra samme høyhusområde, at hun kjenner igjen Sidsel. Likevel kan hun ikke helt forestille seg henne. Hun blir tvunget til å stille spørsmål: «Hvordan sover Sidsel?» Ting kan ikke alltid sies med sikkerhet: «Hun ser rolig ut der hun sitter. Av og til lukker hun øynene, kanskje hun hviler?»
Sidsel er sykemeldt fra jobben i barnehagen og prøver å skape rutiner i sitt nye liv. Men livet blir stadig mer diffust og løst i kantene; hun glir sakte over i demens. Forfatteren/fortelleren innrømmer at hun er sjalu på Sidsels – sett utenfra – urimelige lykkefølelser. Hvordan skal hun håndtere dem? Maria Navarro Skaranger lar seg selv, forfatteren, og leseren nærme seg historien med de samme spørsmålene. Det er en fortelling uten sikkerhetsnett, modig og slående.
Maria Kjos Fonn
«Filosofi er for universitetet, ikke for gata», slår hovudpersonen i romanen Heroin chic (2020) fast. På gata handlar det ikkje om å gruble over kvifor ein blei narkoman. Det handlar om å få tak i pengar og stoff, ein desperat kamp når kroppen ropar etter ein ny dose.
Allereie i debuten, novellesamlinga Dette har jeg aldri fortalt til noen (2014), viste Maria Kjos Fonn fram eit stoff og ein tone som ho utviklar og varierer gjennom forfattarskapet. Vi møter jenter og unge kvinner som opplever utanforskap, seksuelle overgrep, anoreksi, rus, sjølvmord i nære relasjonar og lista kunne vore lengre. Kvinnene slår gjerne tilbake mot behandlingsinstitusjonar, foreldre og andre som involverer seg. Det går an å tenkje at dei er aller best til å straffe seg sjølv.
Det er mørkt. Til og med den eine barneboka ho står bak, saman med illustratøren Skinkeape, handlar om døden, men då på ein langt meir forsonande måte, heldigvis.
Det er mørkt. Kva er det då som gjer at vi er mange som ser fram til nye bøker av Maria Kjos Fonn med forventning, ja, kanskje endåtil glede?
Tilbake til Heroin chic, der hovudpersonen Elise tek oss med på heile reisa frå den herlege rusen og ned til spy, skjelvetokter og abstinensar. Ho får oss til å forstå at det er nødvendig å prostituere seg, alternativt rappe pengar frå bestemor. Kjos Fonn pyntar ikkje på det. Ho legg ikkje plaster over dei såraste punkta, tvert om, ho flerrar av plasteret så det søkk i lesaren, som ikkje berre forstår, men kjenner på kroppen at heroin ikkje er «chic».
Likevel er romanen om vestkantjenta som hadde alt og veksla det inn mot heroin, chic. Det er ein språkleg eleganse her som i dei andre bøkene til denne forfattaren. Han skaper ein nødvendig kontrast til det mørke og gjer Kjos Fonn uvanleg sitatvenleg: «En eller annen liten drittunge gråt i ansiktet mitt, men tårene hadde ikke noe med meg å gjøre.» Charlotte i Kinderwhore (2018) får sagt ganske mykje i ei setning.
Språket lyser opp. Det får fram nyansar, paradoks, kompliserte bindingar og mørkeret som lesaren forstår eller ikkje forstår årsakene til. Det er grimt. Det er vakkert. Det er tankevekkjande.
Monica Goksøyr
«Mammaen min var frå Thailand, men kom til Noreg fordi ho forelska seg i ein norsk sjømann», fortalde Monica Goksøyr då ho heldt Vesaas-foredraget under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i 2024.
Goksøyr er fødd i Thailand i 1990, men vaks opp på ei lita øy på Sunnmøre, ytst mot havet, frå ho var tre år gamal. Fleire av karakterane i debutboka Slemme jenter har også ei mor frå Thailand og ein far som arbeider på sjøen. Mange nordmenn har vakse opp med ein forelder med migrasjonsbakgrunn, men det er knapt synleg i norsk litteratur. I Slemme jenter møter vi karakterar som synleggjer denne delen av befolkninga, men det er ikkje minoritetserfaringa som er hovudtematikken i novellene. Likevel ligg erfaringa der, som ein ekstra nerve, ved å ha ein annan hudfarge, mørkare hår, ein annan oppvekst. Ikkje minst kjem det fram i novella «Vaskedama», der ei jente er med den thailandske mora si på vaskejobb i eit shippingfirma.
Fleire av karakterane har gjort det same som Goksøyr: Flytta til Oslo frå ei lita bygd i Utkant-Noreg for å ta utdanning. Karakterane har gjennomgått ein av dei mest vanlege reisene i Noreg: frå arbeidarklassen på bygdene til høgare utdanning i byane. Det skjer kvar haust i hopetal: kjensla av å kome frå ein annan stad, etablere seg på nytt, leve eit heilt anna liv enn foreldra og barndomsvennene. Likevel heng landskapet frå barndomen igjen i kroppen, i sinnet.
Novellene varierer i lengde, men til felles har dei alle at lesaren ikkje kan vite kor forfattaren vil. Det er som at Goksøyr lokkar lesaren til seg, tar hen i handa og leiar hen eit lite stykke på veg, men så plutseleg slepp ho taket, og lesaren må sjølv finne vegen vidare. Små spor blir lagde ut tidleg i novella og dukkar opp igjen seinare og kan brått vere med på å endre stemninga i forteljingane, på ein overraskande, men attkjenneleg og truverdig måte.
Goksøyr har altså ei eiga evne til å gjere lesaren rådvill. Ho plagar lesaren med dei korte forteljingane sine, vi vil ha meir, men ho gir deg ikkje meir enn det som er nødvendig. Det gjer at tekstane sit lenge igjen i kroppen, i sinnet.
Nokre av novellene er thrilleraktige, der hovudpersonane oppsøker andre, prøver å kome nærare, i søken etter å finne seg sjølv. Novellene er heller ikkje utan humor.
Goksøyr debuterte så seint som i 2023 og fekk både Tarjei Vesaas’ debutantpris og LOs litteraturpris. Ho har førebels bidratt med 169 konsentrerte sider med noveller til norsk litteraturhistorie. Det høyrest kanskje ikkje så imponerande ut, men det er før ein har lese Slemme jenter.
Nora Dåsnes
Nora Dåsnes slo gjennom internasjonalt allerede med sin debutbok, den grafiske romanen Ti kniver i hjertet (2020). Den handler om tolv år gamle Tuva og hennes to beste venner som etter en sommerferie oppdager at de har vokst fra hverandre. Fortellingen om denne trioen, som står på grensen mellom barndom og ungdom, har en sjelden tone som skaper sterk gjenkjennelse. Lekent og lystig bruker Dåsnes den grafiske romanens uttrykksmuligheter. Hun frigjør seg fra tegneserienes snakkebobler og bruker boksidens bildeflater fritt. Bildene er lett stiliserte, fargepaletten varm og innbydende.
Dåsnes skildrer relasjonsdramaet gjennom en kryssklipping mellom scener fra Tuvas hverdag og sider fra dagboken hennes. Romanen fører leseren rett inn i en ung persons følelsesliv på troverdig vis. Den frittstående fortsettelsen, La skogen leve! (2022), er en helt annen type fortelling, nærmest en håndbok i (miljø)aktivisme for unge. Her er det Bao som aktiverer sine bestevenner når det blir klart at skogen ved siden av skolen deres skal rives – og erstattes av en parkeringsplass.
Dåsnes lar bildefortellingen veksle mellom hele, stemningsfulle oppslag, raske mobilsamtaler, manga-inspirerte bildeløsninger og mer tradisjonelle tegneserieruter. Det gir tempo og et sterkt driv til denne håpefulle fortellingen. I Ubesvart anrop (2021) viser Dåsnes sitt fulle potensial, både tematisk og kunstnerisk. Her tar hun for seg terrorangrepene i Oslo og på Utøya og deres ettervirkninger. Romanen retter seg mot en eldre leserkrets: Følelsesuttrykket er mørkere, tempoet langsommere, tegningene mer stiliserte og fargene begrenset til rødt (fortid) og blått (nåtid).
Hovedpersonen er den 18 år gamle Rebekka, som skal begynne på videregående en måned etter terrorangrepene. Ingen hun kjenner, ble skadet i dem, men likevel er det som at hun har gått i stykker innvendig. Hun rammes av en slags posttraumatisk stresslidelse som ingen egentlig ser. Dette er en sterk roman om å miste sin barndom, leve gjennom et nasjonalt traume og føle seg helt alene i det. Romanen kretser rundt Rebekkas mørke og hvordan hun til slutt, med hjelp fra sin beste venn Fariba, klarer å overvinne det. Dåsnes får oss på en slagkraftig måte til å gjenoppleve tiden etter angrepet, og hvordan det forandret oss og vårt samfunn. Det blir sterk og viktig litteratur.
Priya Bains
familien sier: / hva er du tro mot / det er i hvert fall ikke oss / under masken bærer du / nok en maske
Korleis er det for ein familie å miste eit land, tape ein kultur? Priya Bains var berre 26 år gamal då ho i 2021 gjennom diktsamlinga Med restene av mine hender skreiv om ei slik erfaring.
Å migrere til eit nytt land, kva gjer det med dei ulike generasjonane i ei slekt? For nordmenn som er fødde i Noreg, men som har foreldre eller besteforeldre med anna kulturell bakgrunn, er avstanden til historia til forfedrane allereie komplisert: Ein må stå i spagat mellom ulike kulturar, men også forventningar, fordommar og traume. Denne komplekse erfaringa er førebels skildra lite i norsk samtidslitteratur.
Bains har sjølv slekt som har migrert frå India og etablert seg i ulike delar av verda. Foreldra til Bains kom til Noreg. I staden for å skrive berre om si eiga personlege erfaring lar ho fleire stemmer kome til. Det er familiar, døtrer, mødrer og brør. På denne måten får ho fram utfordringane og trykket ein må stå i når bandet til kulturen ein kjem frå, blir brote, samtidig som den nye generasjonen skal tilpasse seg det nye heimlandet. Bains skriv seg både utover og innover i dette, i boka som snarare er eit diktverk enn ei diktsamling. Det er rett og slett ein ambisiøs debut på 176 sider, noko som er uvanleg omfangsrikt for ei norsk diktbok.
Frykta for tap av røter, kultur og identitet piplar fram mellom papirsidene. Kven er ein? Kva blir ein? Kven var vi?
hva forteller vi formødrene / når de vender tilbake for å spørre / hvor vi var da krigene ble utkjempet
Fleire slike grøssliknande formuleringar finst i denne debuten, som gjer inntrykk på lesaren gjennom heile verket. Dei er erfaringar som diverre er meir aktuelle enn nokon gong, også tett på Noreg, med det konfliktnivået som finst i Europa og resten av verda.
Bains er også ein markant essayist og har vore medredaktør for antologien Alltid samme snø, alltid samme grense (2024). Same året blei ho også ny redaktør for tidsskriftet Vinduet. Ho har aktivt søkt samarbeid på tvers av grenser, gjerne med andre nordiske kunstnarar, som med tidsskriftet Abhivyakti. Bains er trass ung alder ei viktig og uredd litterær stemme i norsk offentlegheit, som torer å vere politisk og tydeleg. Med skrivinga si er ho med på å utvide forteljinga om Noreg.
Sunniva Roligheten
«Mye av det man husker, er jo ikke sant.» Slik formulerte den 20 år gamle Sunniva Roligheten seg i eit intervju då ho debuterte med romanen Når alt er av papir (2021).
Ikkje rart at minne vart eit tema, ettersom orda «Jeg husker» går som eit omkvede gjennom boka. Forteljaren konsulterer stadig veslebroren, som hugsar ting annleis: Det var samiske gjenstandar, ikkje egyptiske motiv på gardinene til far.
Andre minne er vesentleg meir oppsiktsvekkjande i romanen, som er ei forfriskande fornying av den litt slitne sjangeren oppvekstroman.
Boka er komponert som små episodar, gjerne sett saman etter assosiasjonsprinsippet, som: dinosaur-egg-pai-venninne som lagar pai. Sjølv om dei enkelte rekkjene er individuelle, vil alle lesarar kjenne att sjølve prinsippet.
Forteljaren, som er student, er lojal mot barnet som opplever, og kjem ikkje inn med vaksne tolkingar. For barnet er det som det er at far ser ufoar og byggjer tårn i hagen fordi kosmiske vesen har sagt at det må til for å frelse verda. Om barna ønskjer seg noko, kan dei klippe det ut i papir.
Den andre (til no) og siste boka til Roligheten er også djupt original, men radikalt annleis. Om du var et menneske (2024) er skriven saman med Daniel A. Wilondja frå Den demokratiske republikken Kongo. Han arbeider i gruver der dei vinn ut metall som skal brukast i mobiltelefonar. Daniel og Sunniva møtest, og dei blir vener. Utan om og men prøver Sunniva å få Daniel til Noreg for å studere. Og dei vil skrive bok saman, trass i at dei ikkje kan nokon felles språk og Google Translate overgår seg sjølv med fantasirike omsetjingar.
Som i debutromanen er det lite tankesurr, analysar og sterke kjensler. Sunniva handlar. Dei to forfattarane stolar på at lesarane sjølve kan leggje til det overordna, globale perspektivet, og gjev oss konkrete erfaringar og observasjonar. Dei deler sansen for humor, for absurditetar, dei kan le når det røyner på, for det gjer det.
Gode menneske som på individnivå prøver å bøte på den store urettferda i verda, det er eit risikoprosjekt både i livet og i litteraturen. Her ber det. Trass i den openberre asymmetrien mellom dei to er boka fundamentert på ein grunnleggjande gjensidig respekt. Erfaringane deira tvingar lesaren til å tenkje.
I den andre boka si fornyar Sunniva Roligheten forteljinga om korleis norsk velstand møter fattigdom i sør.
Kva blir det neste?
Simen K. Nielsen
Simen K. Nielsen ville kanskje selv protestert, men på én måte er han en helt ordinær poet: en språksterk og klassisk bevisst ung forfatter som utforsker væren fra sitt informerte og nokså gjenkjennelige tittepunkt.
Diktene hans åpner verden gjennom en velkjent form, og ved hjelp av velkjente ord. Slik som da han allerede i åpningsdiktet i den siste samlingen, Verk og dager, henter frem selve paringsropet til poeter som har vært innom et norsk universitet: «Og lyset festes hvitt over tingene. / Alabaster.»
I den greske dikteren Hesiods Verk og dager, som samlingen henter tittelen fra, heter det at du helst skal være naken når du sår. Passende nok er det også i de øyeblikkene da Nielsen kler av seg de lånte klærne, at diktene åpner seg.
Diktene i de tre samlingene han har gitt ut så langt, blir gjerne beskrevet som tidløse. Det er en rosende betegnelse som ofte gis til litteratur som står i samtale med en bestemt historisk tid, og med bestemte kunstneriske idealer. Det er også sant at Nielsens poesi åpner en bredere assosiasjonshorisont enn den av og til påtrengende samtiden.
Samtidig er det vel heller balansegangen mellom det moderne og det klassiske som preger diktene hans. Bevisstheten om den litterære tradisjonen han står i, fungerer så godt fordi den er båret av et nært og umiddelbart språk. Her er vinden som en vilje gjennom luften, og vi kjenner trærne mot huden. Eller som han selv skriver: «du synker inn i setningen / som vårkåte kjøttmeis i høstfrukten.»
Jo da, her finnes en sterk kontakt med tradisjonen, men oftere kjennes det friskt og nytt. Poesien synger med et konkret og sanselig språk. Gleden ved å lese ham er gleden over stadig å oppdage at det går an å uttrykke det kjente på nye måter.
Et sted har han sagt at dikterens jobb er å konsentrere verden. Først da kan de også utvide den. Helt fra starten av forfatterskapet aner leseren at det er dette Simen K. Nielsen stadig forsøker å finne nye måter å gjøre på. Det står respekt av et slikt arbeid.
De tre samlingene han så langt har gitt ut, krever kanskje en aktiv og ettertenksom lesning. Men så blir leseren også belønnet med en klarere og noen ganger villere opplevelse av sin egen virkelighet. Det er ikke lite.
Sigurd Hverven
Det hviler en høy himmel over problemstillingene som opptar filosofen og forfatteren Sigurd Hverven. På tilforlatelig, men systematisk vis kretser han, i sine tre bøker, inn de store spørsmålene i vår tid: Hva er frihet, ansvar, integritet? Hva er menneskets plass i verden? Og hva har den en gang vært? Hva består naturens verdi i? Og hvorfor ta vare på den? Like viktig: Hverven gjør dette på en måte som hele tiden, direkte eller indirekte, minner leseren om at verden finnes uavhengig av en selv. Slik gjelder det også å se den, formidler Hverven: utilslørt av ens egne behov for hva verden skal være.
Hvervens seneste bok, Hegel. En ganske enkel bok om en vanskelig filosof (2024), åpner med en epigraf av den britiske filosofen Iris Murdoch: «Kjærlighet er den ekstremt vanskelige erkjennelsen av at noe annet enn en selv er virkelig.» Kanskje kunne man, i forlengelsen av dette, omtale Hvervens bøker som kjærlighetshandlinger: De er forsøk på å se noe annet enn en selv som virkelig. Det er sånn sett typisk at bøkene gjerne starter med utsikt mot omgivelsene, enten det er på rullesteinsstranden på Mølen i Brunlanes eller ved kjøkkenbordet til en avislesende og verdensengasjert Hegel.
Denne utadrettede impulsen er i seg selv verdifull, i en tid der så mange andre krefter, og ikke minst teknologien, legger til rette for selvopptatthet.
I dag består Hvervens forfatterskap av bøkene Naturfilosofi (2018), Ville verdier. Naturfilosofi i menneskets tidsalder (2023) samt boken om Hegel. I forfatterskapet som helhet viser han en slående evne til å sortere, presentere og forholde seg til et stort materiale. Som alle skrivende vet, er det ikke enkelt å skrive enkelt, men Hverven får det til å se enkelt ut. Han skriver lettfattelig om kompliserte temaer, uten å redusere kompleksiteten. Selv om emnene av og til krever et teoretisk språk, skriver han ikke utpreget begrepslig.
Alle Hvervens bøker har disse kvalitetene, men Hegel-boken er i en klasse for seg. Her gjør han et litterært byks og viser at dette forfatterskapet er i drivende utvikling.
I tillegg til å skrive bøker selv har Hverven også gjort et betydelig redaktørarbeid med de to antologiene han står som medredaktør av: Ingen mennesker er født frie (2017) og Markedsmennesker (2020).
Blant Sigurd Hvervens største fortjenester er at han viser betydningen av å tenke filosofisk om dagsaktuelle temaer. I en offentlighet som blir stadig mer fragmentert, er det en velsignelse med forfattere som, uanstrengt og dedikert, forsøker å skrive frem et helhetssyn på tilværelsen.
Sumaya Jirde Ali
Sumaya Jirde Ali har sagt at hun ikke vil miste sine beste år til Facebook-krangler og skyttergravskriger. I stedet har hun fra svært ung alder skrevet, og siden debuten som 19-åring har hun gitt ut både poesi, essay og dramatikk.
Gjennom både skjønnlitteratur og sakprosa har hun utforsket spørsmål som ofte drukner i forenklede svar. Bøkene hennes snakker om kvinner som hater menn, om rasisme og konflikt, om flyktninger og feminisme. De utforsker motstand, fellesskap og nødvendigheten av å skape sitt eget rom.
I tillegg til bøkene har hun også deltatt i den litterære og politiske offentligheten på svært tydelige måter. Arbeidet hennes har gitt et bredt publikum innsyn i erfaringer og virkeligheter som ellers kunne forbli skjult. Samtidig har lesere kunnet følge hennes litterære utvikling og modning tettere enn det som er vanlig.
Allerede fra starten har diktningen vekket sterke reaksjoner. Den er blitt kalt helbredende, men er også anklaget for å holde sårene åpne, og for å skape nye sår. Forfatteren er blitt berømmet for litterært motstandsarbeid, men tekstene hennes er også blitt kritisert for å mangle motstand.
Det har altså ikke manglet på beundring og lovord, men kritikken har fulgt. Dels allerede fra begynnelsen, dels allerede fra før begynnelsen. For hvem er det egentlig hun tror hun er, hun som i det hele tatt har våget å skrive?
Kunne Sumaya Jirde Alis litterære kvalitet bli omtalt uten å nevne politikk, rasisme eller hvordan tekstene hennes virker i vår konkrete samtid og offentlighet? Jo da, det kunne den helt sikkert. Men det ville vært mye mindre interessant, og minst halve poenget ville forsvunnet.
Nettopp hennes egen utforskning av dobbeltheten hun blir møtt med – ofte på en smertefullt åpen scene, i et direkte og bilderikt språk – er med på å gjøre forfatterskapet enestående i norsk litteratur.
God poesi peker ofte tilbake på nødvendigheten av seg selv. Slik er det også her. Sumaya Jirde Alis diktning minner ikke bare leseren på risikoen ved å bringe noe nytt inn i verden. Bøkene hennes demonstrerer også nødvendigheten av et slikt skapende arbeid.
Det gjør de ved å skape språklige virkeligheter som ellers ville vært uvirkelige. De skaper en verden å høre hjemme i – en verden med mening, verdighet og verdi. Men kanskje fremfor alt: en verden hvor hun selv kan leve og dikte.