Denne teksten inngår i en artikkelserie skrevet av våre fantastiske frivillige under årets festival. Her hører vi fra Johanne Sundby, som var tilstede på blant annet arrangementene Folkemøte for Ytringsfrihet, Drømmen om Amerika med Edvard Hoem og Colm Toíbín, og Debatten: USA – demokratiets oppløsning.
Samtidig som vi er på festival, pågår det stadig raskere og mer dramatiske endringer i verdens politikk, kanskje spesielt i Amerika. Går det an for oss i Norge å forstå hva som er lange linjer og hva som gir opphav til endringer gjennom å lese litteratur?
Vi som elsket Amerika, skrev Jens Bjørneboe i 1970, en Pax-bok. Den var en essaysamling som handlet om USAs krigsforbrytelser, problemene omkring sosialismen, ytringsfrihet, og mer. I 1970 pågikk Vietnamkrigen enda, det var store studentdemonstrasjoner. Det ble skutt mot studenter, og pasifister rømte til Canada. Det var det året jeg skjønte at det store landet der borte ikke bare var gull og glitter, beach parties og The Beach Boys. Jeg bodde i Texas, og møtte rasismen, krigen og indoktrinering mot sosialisme, for markedsliberalisme.
Amerika var det forjettede land, stedet man kunne dra til når alt annet håp var ute, eller når det ikke var land nok, jobber nok eller fremtid nok i Norge, Irland – og en rekke andre land som sendte opp til 20 % av befolkningen sin over havet. Edvard Hoem og iren Colm Toíbín har skrevet romaner om dette, og brakte bøkene med seg til festivalen. Kanskje var ikke alt i Amerika like greit for alle. Noen fant lykken, andre slet og strevde med lavt betalte jobber, landområder som ikke fungerte, og hjemlengsel som aldri ble effektuert.
Jeg husker at jeg lenge, lenge etter møtte noen hjemvendte Hmong (folkegruppe i Laos som var på USA sin side i Vietnamkrigen) som var på besøk fra Amerika til Vientiane. De hadde alle slags amerikanske attributter: joggesko, baseball-caps, potetgullposer. Men trådde man dem nær og begynte å spørre – så hadde de verken egen bolig, jobb eller gode kunnskaper om språk. Jeg kunne se at de kom fra Amerikas fattige “inner cities”, men i sitt første hjemland spilte de “vinnere”.
Litteratur fra over dammen
Jeg elsket også Amerika som barn. Alle hadde en slektning «over there», jeg også! Jeg elsket det de kom hjem med: juggel og glitter, sminke og tyggegummi og en bred talemåte som ikke hørtes helt norsk ut. Men også bøker vi leste kom derfra; Bobsey-Barna og Frøken Detektiv. Grå Ugle om indianere og bevere. Tom Sawyer og Hukleberry Finn. Det lille huset på Prærien. Onkel Tom’s hytte. Tatt av vinden. Vi visste at det fantes svarte og hvite, men det som ble fortalt var som eventyr. Vi elsket Amerika!
Men jeg var i Amerika under Vietnamkrigen. Da begynte vi å skjønne at ikke alt var som det skulle. Jeg så rasismen på nært hold. Jeg så student-protestene og hippiebevegelsen, skuddene på Kent State og Make Love Not War. Jeg landet i USA den dagen Woodstock startet. Vi fant protestene i musikken: Bob Dylan. Woody Guthrie. Johnny Cash. Likevel var det først da en norsk forfatter skrev om amerikansk ungdomsliv under protestene mot krigen – Max, Mischa og Tet offensiven, (Johan Harstad) at jeg forsto hvor omfattende dette var for kulturen, for ungdommen, for musikken.
Håp om en annen framtid
Likevel var det noen bøker som formet slike som meg. Vi fant bøker som problematiserte idyllen: især de feministiske og rasistiske. Marilyn French sin bok Kvinner var den første feministiske fortellingen jeg skjønte, den sa noe fundamentalt om kvinnens underordnede plass i amerikansk hverdagsliv. Men vi fant også Toni Morrison som skrev om svart virkelighet. Harper Lee. Og så mer svart feminisme: Alice Walkers The Color Purple. Betty Friedan, som er kjent for sin bok The Feminine Mystique og ultrafeministen Shulamith Firestone med The Dialectic of Sex, som tok for seg kjønn, fertilitet og teknologi. Amerika på 1970 og 1980 tallet ga oss moderne radikal teori. Det var håp om en annen framtid, mer nyansert, fra kvinners stemmer tydeligere enn før. Siri Hustvedt kunne til og med fortelle bredt, med henvisninger til norske røtter. Vi kunne elske Amerika igjen, men på en annen måte. Men det varte ikke så lenge.
Litt seinere ble antifeminismen i folkedypet mer tydelig, og kritikken desto hardere. Og det kom bøker om et «ikke så bra» Amerika: Tara Westover skrev om kvinnemishandling og kvinneundertrykking. Jon Krakauer skrev om Mormonertroens problemer og om voldtekter på universiteter i Montana. Margaret Atwwood er riktignok canadisk, men hennes mest kritiske og dystopiske roman – som har mer aktualitet nå enn noen gang: The Handmaid’s Tale, er lest og filmatisert som en advarsel og en fremtidsskrekk. Atwood var i Norge og holdt et litterært foredrag på operaens hovedscene i Oslo rett før Donald Trump vant presidentvalget i 2024. Ikke en gang hun trodde han kom til å vinne. Men det gjorde han! Og tok med seg en forfatter i teamet sitt. (Hvis man skal lese om Appalachian mountains bør man ikke lese Hillbilly’s Elegy, men heller gå løs på Deamon Copperhed av Barbara Kingsolver, en av de amerikanske forfatterne som enda tør stille kritiske spørsmål). Elisabeth Strout har skrevet ganske bra om småbyer, pandemi og voksen kjærlighet, men kanskje det blir for snilt? Amerika har forunderlig mange store offentlige biblioteker, i småbyene også. Får de fortsette?
Kan det liberale Amerika bryte gjennom sensuren?
I kjølvannet av politikken som førte til seier i presidentvalget fikk mange sine verdier i halsen. Noen bøker ble forbudt. Noen meninger kunne ikke lenger uttrykkes. Og mange ble stumme, redde og fortvilet. På Litteraturfestivalens debatt om Amerika stilte vi spørsmål om hvordan det kommer til å gå. Det virkelige svaret er vel egentlig at vi ikke vet, vi frykter det verste og håper på bedre tider. Samtidig slår Trump opp med Musk, og vi får nye runder.
Jeg holder pusten litt nå. Kan det liberale og radikale Amerika nok en gang komme fram med sin kritikk, sine observasjoner, sine teorier? Er vi for dynget ned av desinformasjon, mediesensur, og lange intetsigende skrekkserier? Eller er våre venner så tynget ned av ensretting, frykt, sosiale mediers konformitet eller egen individualisme at vi ikke får den nye runden med kritiske bøker? Det siste jeg har sett på bokfronten i USA er nedlagte bokhandlere, nettsalg av romantiske, masseproduserte halvpornografiske romaner om «Hun får Ham» tross alle odds, solgt gjennom TikTok og Wallmart.
Vi trenger mer minoritetslitteratur fra Amerika, fra «First Nation», fra spansktalende innvandrere, fra Inuiter i Alaska og ikke minst fra politiske opponenter.
Foto: Åge Solheim og Bjørn Tore Paulen
