Denne teksten inngår i en artikkelserie skrevet av våre fantastiske frivillige under årets festival. Her hører vi fra Johanne Sundby, som var tilstede på Haruki Murakami og musikken.
Til tonene av ”The girl from Ipanema» starter en lavmælt, interessant og innsiktsfull samtale på scenen; med tre veldig relevante personer. Yukiko Duke – programsjef i Norsk Litteraturfestival og Murakamis oversetter til svensk – er også veldig godt kjent med Murakamis litteratur og japansk kontekst. Bugge Wesseltoft er en nydelig musiker med jazz i blodet. Forfatteren selv, Haruki Murakami, trenger kanskje ikke noen spesiell introduksjon, siden mange hundre publikummere satt med fingeren på tastaturet og kjøpte billetter med én gang det ble kjent at dette arrangementet skulle finne sted.
Murakami forteller at han hører på musikk når han skriver; eller rettere sagt, han «har på musikk». Han hører den ikke når han først er i gang. Han forteller at han hører på klassisk om morgenen, rock og pop om dagen og jazz om kvelden. Travel musikkreise, hver dag!
Om introduksjonsmelodien kommer det fram at dette faktisk er en sang som passer til en av Murakamis bøker. Murakami forklarer at det kanskje handler om aldring; om hvordan han som ung tenkte «How can I tell her that I love her» – men så ble ting endret, selv om minnet var igjen.
Murakami sier at musikken kanskje lærte ham å skrive; rytme og melodi. Men ikke bare musikken: Siden han vokste opp i en havneby, hadde han tilgang på mange bøker, også på engelsk. Murakami var eneste sønn av to klassiske japanske litterater, men selv ville han skrive noe annet. Han har ikke lest så mange av klassikerne. Murakami skrev litt på engelsk, men fordi han ikke var kjempegod i i språket måtte han skrive knappere, med færre ord. Så ble det hans skrivestil.
Murakami forteller at han gjerne leste på engelsk, og også oversatt litteratur. Han leste – og oversatte – vår egen Dag Solstad. Og han leste kriminallitteratur og mysterier: Raymond Chandler. Han ler litt og sier at han tenkte på muligheten for å bli musiker, men hatet å øve. Når man skriver, trenger man ikke øve, ler han.
Hvor kommer musikken fra? spør Duke. Både jazzpianisten og forfatteren tenker på musikk som den første formen for kommunikasjon, den binder folk sammen og den trenger ikke oversettes. Murakami har vært glad i jazz siden han var 15 år, og Bugge Wesseltoft vokste opp med musikken. Begge disse to er enebarn, og selvlærte. Wesseltoft har ingen formell musikkutdanning, og Murakami har ikke gått på noen forfatterskole. Istedet har de lest og spilt musikk.
Det å ikke henge fast i noen pedgogiske dogmer gir en stor frihet, er de begge enige om. Murakami sier også at han har utforsket den dypeste grunnen av menneskesinnet, den nederste kjelleren – men man må komme opp igjen også, hevder han. Murakami liker å skrive, men kan bruke mye tid på å finne de rette ordene. – Jeg er ikke noe geni, så jeg må skrive om og om igjen, hevder han. Og så er han stolt av at han blir lest av begge kjønn. Det er det ikke mange som er….
Til sist kommer det fram at den mediesky Murakami nå har sitt eget musikkprogram på radio. Radio, men ikke TV. Han drar med seg plater som han spiller i studio og snakker om musikken etterpå. Ikke rart at det er helt på sin plass å ha en musiker og en forfatter av dette formatet på scenen samtidig. Takk til festivalstaben som gjorde dette mulig. De som var der fikk være med på et sjeldent mestermøte, et av disse kunstmøtene som bringer glede i hjertene og dytter verden videre. Hva skulle vi gjort uten kultur, musikk og litteratur i en verden som ofte mest tenker på penger og makt!
Foto: Øystein Nordås
