Denne teksten inngår i en artikkelserie skrevet av våre fantastiske frivillige under årets festival. Her hører vi fra Johanne Sundby, som var tilstede på Folkemøte for ytringsfrihet.
Rett før litteraturfestivalen åpnet Ivo de Figureiro en diskusjon (Morgenbladet) om hvordan erfaring, posisjon og eierskap til tematikk påvirker fortellerrommet når vi slipper til nye stemmer – ofte med sin egen agenda, og ofte fra et erkjent eller selvopplevd utenforskap. Det er en interessant diskusjon, fordi et levende demokrati er avhengig av ytringsfrihet, og ytringsfrihet betyr at mange stemmer skal slippe til.
Litteratur har alltid formidlet perspektiver, både i sakprosa, romaner og poesi. Parallelt med litteraturfestivalen foregår det en ytringsfrihetskonferanse (WEXFO, World Expression Forum), og på folkemøtet om ytringsfrihet tirsdag i festivaluka trakk kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery opp flere dilemmaer og motiver for å verne om ytringsfrihet. Hennes politiske motiv er å «få til en åpen og opplyst offentlig samtale». Men for å få til en reell ytringsfrihet må vi også slippe til mot-stemmer, satire, ytringer som kan oppleves som vanskelige eller kanskje truende. Å bidra til at det å ytre seg er fritt og trygt er en utfordring.
Ytringsfriheten er truet
I det siste har vi sett flere eksempler på at ytringsfriheten er truet. Nina Jankowicz fra USA snakket om desinformasjon, plantede informasjonspakker som skal påvirke oss følelsesmessig gjennom sosiale medier, algoritmer som styrer hva vi får inn som informasjon, og om hvordan slik informasjon også kan bli brukt for å styre politiske prosesser og valg, som vi jo liker å tro er formet av uavhengige beslutninger.
Bjørnsonprisvinner Sofi Oksanen illustrerte dette gjennom å vise hvordan hun i litteratur forsøker å avdekke og informere om de prosessene som styrer russisk politikk og krig. Den unge vinneren av folketale-konkurransen William Matteus Fonn snakket om hvordan et for stort og uforpliktende mangfold av informasjon hele hele tiden gjør det vanskelig å handle – om å være en motkraft til en utvikling man ikke ønsker.
Litteraturen er ikke alltid en lynrask og hemmelig manipulerende aktør. Litteraturen kan dokumentere, provosere, informere, analysere og formidle med både innsikt og dybde, og kan være noe mer enn underholdning. Litteraturens rolle i å formidle fra politikk, krig og konflikt er i økende grad viktig, men den konkurrerer også med formidlingsmedier som er styrt av andre interesser, politiske eller økonomiske, og som i større grad skjuler hvor informasjonen kommer fra.
Litterære samtaler som folkeopplysning
Kjappe algoritmestyrte medier er i større grad enn før utsatt for identitetstyveri, falske nyheter og interessestyrt, men kamuflert, informasjon.
Derfor ER litteraturen – og litteraturfestivaler – nødvendig. Litteraturen kommer fra folk der vi vet hvem avsenderen er, og vi vet at det som sies, også har gått gjennom andres – redaktørenes – blikk og korreksjon. Vi kan rett og slett stole mer på at litteraturen kommer fra stemmer som er gyldige. Og nettopp derfor er samtaler om litteraturens ståsted og påstander svært viktige redskaper i dagens folkeopplysning.
Foto: Hanna Røberg
