Norsk Litteraturfestival er over for 2024, men i løpet av de neste ukene vil vi gjerne dele noen av høydepunktene med dere, skrevet av våre fantastiske frivillige. Charlotte Buksrud tok en tur innom Nærbilde: Yan Lianke – les hennes inntrykk.
Sittende på et opphøyd podium i Lillehammer kirke spøker forfatter Yan Lianke om at han nå kan betraktes som den mest religiøse forfatteren i Kina. Lianke, som nok kan kalles en sekulær forfatter, beskjeftiger seg ikke akkurat med religiøse overbevisninger. Tilstedeværelsen av politiske overbevisninger, derimot, befester han gjennomgående i realitetene han skildrer i de litterære verkene sine. Konfronterende og avdekkende beskriver Lianke virkeligheter i kinesisk kultur, samfunn og historie, noe som har gjort ham til en kontroversiell forfatter i Kina. Hans bøker er uoffisielt bannlyste i hjemlandet hans, men han vil ikke at bøkene hans leses på bakgrunn av denne merkelappen. Foran forsamlingen i kirka, i samtale med Andreas Liebe Delsett på Norsk litteraturfestival på Lillehammer, blir publikum kjent med Yan Lianke. Han forteller om sitt liv, hvordan det er å være forfatter i Kina, og om kontroversen rundt bøkene hans.
Matmangel og propagandalitteratur
Lianke husker godt hvordan det var å være sulten da han var ung. «Minnet av sult driver litteraturen», forteller han til publikum. Mangelen på mat var varig og påtrengende. Lianke vokste opp i kummerlige kår på den kinesiske landsbygda. Moren hans lærte ham tidlig om de næringsrike kvalitetene ved ulike vekster i naturen, i åkrene, som ble nødvendige, om enn marginale, kilder til ernæring. Som tenåring så han sin flukt fra det uforanderlige og fattigslige livet på landsbygda til byen gjennom militæret, og i årevis skrev han propagandalitteratur for den kinesiske hæren. Men det rigide og dikterende propagandaapparatet til det kommunistiske partiet var ikke akkurat mottakelige for kritikk, tvil og dypere undersøkelser av den menneskelige tilværelsen. De offisielle fremstillingene av soldatenes livserfaringer kamuflerte ifølge Lianke for det som egentlig var og er den menneskelige realiteten i Kina.
Revolusjonær realisme
Litteraturen som var tilgjengelig, og som ble utgitt i Kina da Lianke var ung og i militæret, reflekterte i stor grad de politiske motivene til styresmaktene. Han forteller at flere av disse bøkene var innenfor sjangeren revolusjonær heroisme. Karakterene i denne typen litteratur idealiserer politiske arketyper av soldater, som gledelig bøter med livet sitt i krig. Men Lianke visste at dette ikke var sannheten for alle, selv om soldatene rundt ham tiet om den egentlige frykten de kjente på, håpløsheten og fortvilelsen krigen skapte, og deres egentlige forhåpninger om å leve helt alminnelige liv med familie og venner rundt seg. Lianke husker selv frykten som pågikk da den sino-vietnamesiske krigen brøt ut på slutten av 1970-tallet. Mange av soldatene som ble beordret ut i krigen hadde ikke heroiske ambisjoner. De ville ikke ha krig, og de ville ikke dø. Men å protestere var ikke noe alternativ.
Den kinesiske virkeligheten
Etter hvert som Lianke begynte å skrive egne fortellinger, utenfor arbeidet sitt i hæren, klarte han ikke å få bøkene sine trykt i Kina. Begrunnelsen han fikk var at virkeligheten han skildret var for ekte. At et litterært verk ikke kan trykkes fordi det er for tett på virkeligheten er ubegripelig i Norge. Nærmest absurd. Men denne tankegangen er ikke fremmed for Lianke som anser det absurde og uhåndgripelige for å være del av den kinesiske realiteten. Bøkene hans er kjent for å fremstille realiteten i Kina i ulike historiske perioder gjennom mørk satire. Karakterenes liv, og samfunnet de er en del av, fremstår nærmest absurde og surrealistiske. Delsett påpeker at mange kritikere har betegnet dette som Liankes særegne skrivestil. Men denne oppfattelsen er komplisert. For Lianke er Kinas realitet umulig å beskrive på en rasjonell måte. Han forteller at det eksisterer mange lag som overlapper og som ikke helt lar seg gjennomtrenge for å virkelig – virkelig – forstå logikken i kinesisk levemåte og samfunn. Lianke er tydelig på at de forfatterne som beskriver Kina gjennom en angivelig sansbar og begripelig realisme, evner ikke å beskrive det som egentlig foregår i kinesisk samfunn og kultur. Dersom man sammenligner skrivestilen hans med deres, sier han, så er det ikke rart at hans bøker fremstår som absurde. For Lianke er absurditet og satire en metode for å forsøke å tilnærme seg det omfattende, usanselige og paradoksale ved tilværelsen i Kina.
Satire og surrealisme
Ved å bruke mørk satire i bøkene sine evner Lianke å sidestille individuelle og kollektive virkelighetsoppfatninger i det kinesiske samfunnet med et underliggende kritisk og subversivt blikk mot den offentlige, politiske diskursen i Kina, som betinger hvordan realiteten i landet er og har vært fremstilt i nyere historie. I Tjen folket!, for eksempel, utgitt på norsk i 2008 av Cappelen Damm og oversatt av Brit Sæthre, foregår handlingen under kulturrevolusjonen på 1960-tallet. I denne romanen skildrer Lianke satirisk den maoistiske ideologien (derav det politiske slagordet som tittel) gjennom et forbudt, erotisk forhold mellom en soldat og en kommandants kone. Den strenge, beordrende framtoningen til kommunistpartiet, og normen om konformitet blir undergravd av menneskelige begjær og ubøyeligheter. I Dagen da solen døde, utgitt i år på norsk på Cappelen Damm og oversatt av Eilif Norheim, har handlingen blitt ansett for å være en samtidsgjeldende kritikk av kinesernes søvnlignende tilnærming til sin politiske, sosiale og moralske virkelighet. Romanen er en mørk satire på en realitet som gradvis blir mer surrealistisk og fryktinngytende. Sett gjennom øynene til Li Niannian på fjorten år, blir landsbyen hans rammet av et merkelig fenomen av søvngjengeri idet solen går ned. I en slags zoombie-lignende tilstand beveger innbyggerne seg ut i arbeid og begynner å handle etter underbevissthetens lyster. Handlingene deres blir mer og mer umoralske og katastrofale, og natta vedvarer ettersom sola ikke står opp igjen. Li Niannian blir nødt til å vekke befolkningen før det verste inntreffer, og Lianke selv opptrer som en karakter i romanen.
Sensur i Kina
De senere årene har bøkene til Lianke blitt oversatt og nådd et bredere internasjonalt publikum. Til spørsmålet om hvordan han tenker bøkene hans blir eller bør bli lest, har Lianke en tydelig anmodning: «Ikke les bøkene mine som forbudte bøker i Kina», sier han. Alle forfattere etterfølger en søken på den menneskelige naturen, forteller han. Det forenelige premisset en leser skal ha til en bok er hvorvidt den appellerer til deg: gjør den det, da er det en god bok. Denne enkle regelen vil han også at lesere skal ha til hans bøker, og han vil ikke at de skal leses fordi de går for å være kontroversielle. Sensurerte bøker i Kina er ikke mer interessante, forteller Lianke. Utrolig mye litteratur blir sensurert av myndighetene, og mye av det er dårlig. Fellesnevneren er at de som regel er assosiert med noe politisk som ikke er overensstemmende med styremaktenes politiske agenda.
«Litteraturen er min Jesus og religion»
Ved å fokusere for mye på sensur og forbud glemmer vi hverdagen og det dagligdagse, sier Lianke. Likevel er effekten av å ikke kunne gi ut bøker fritt i hjemlandet noe vemodig. Lianke sammenligner denne posisjonen med en som ikke kan skrive, for det er først og fremst virkeligheten for kinesere i Kina han skriver om, og for. Tidligere i samtalen diskuterte Delsett og Lianke hans forhold til religiøsitet. Lianke så seg rundt i kirkesalen og kunne sammenligne sitt forhold til litteraturen med en martyrs offervillighet til en religion: «Litteraturen er min Jesus og religion», sier han, «Jeg kan dø for litteraturen skyld». Ettersom statlig kontroll i Kina forsøker å regulere hva forfattere kan og ikke kan utgi, er situasjonen til en forfatter som Lianke, som trosser disse retningslinjene, nokså prekær. Mot slutten av samtalen runder han av med å snakke om sitt siste bokprosjekt som han holder på med. Han har ikke tenkt til å få denne utgitt før etter sin død. Man kan bare spekulere på hva slags kontrovers den vil skape, men Lianke vet han ikke skal ikke være tilstede til å bevitne dette.
Tekst: Charlotte Buksrud
Bilde: Bernhard Mohr