De unges folketale

«Jeg er litt redd» – en slam-tale av Eline Ruud Kristiansen

Hva er et demokrati?

 

Jeg er litt redd

redd for hvordan vi i 2026 bruker KI på refleks

eksamener, hjemmelekser, komplekse tekster –

for å spare tid

Jeg vet jeg burde prøvd å tenke selv, men innleveringsfristen er i kveld

Jeg vet jeg burde prøvd å forstå, men alle sier vi må spare tid –

Jeg er litt redd

redd for at vi donerer hjernen vår til forskning før vi rekker å dø

distraherer halve døgnet vekk

til en deltidsjobb for Big Tech

Klikker, scroller, klikker, selger sjela med blikket

til klikk-halliker som lover at data misbrukes ikke!

Accept

Hva er et demokrati?

Jeg hører noen si:

det er nå eller aldri, steinalder eller KI

Kanskje folkestyret ikke er kommet for å bli

men for å bli

optimalisert, effektivisert, oppgradert

 

Jeg er litt redd for at frie valg er utdatert

at ytringsfriheten var gøy mens den varte

helt til vi ble papegøyer, algoritme-hermere

Skjermene har talt, det er en tid for alt

Og en tid for å få nok, folk er blitt en saueflokk

Bæ, bæ, bærekraft

Kjæ, kjæ, kjærnekraft

Meninger skifter som vindkast, som vindkraft

hjerner vaskes og hjerner hackes

En gang tvilte vi på wikipedia, se på oss nå

sprer deepfakes som klamydia

Alt er generert til det motsatte er bevist –

Er det rart jeg er litt pessimist

det er Norge i rødt, hvitt og mistillit

Julefred og tillit, hvil i fred!

For med Jagland og Juel

kvaltes de siste engler ned i skjul

Hva er et demokrati?

 

Kanskje finnes det en middelvei, kan litt demokrati være nok

De fleste i verden bor tross alt ikke i demokratier

så hvis flertallet vet best

kanskje vi må sette oss ned og tenke nytt, tenke etter

om våre demokratiske nytteverdier, merverdier

om det egentlig er vi som har rett –

Bare tenk på årene som går mens politikere snakker seg vekk

for å holde seg populære, fire år i strekk

Nikkedukker som nikker i takt med statistikker

så bra vi er et demokrati!

Men hva er et demokrati når noen alltid ties i hjel

overdøves, frarøves ordet, når følelser dominerer, fordummer

Selv om vi stemmer, bestemmer vi ikke                                                                                

Hvor ekte og hvor direkte er egentlig norske valg

finnes det en bedre måte –

Hva er et demokrati?

 

Jeg hører de KI-kåte si:

Hva med et KI-velde trent med norske verdier, uten dobbeltmoral og medaljebaksider

uten profitt tatovert i skallen, som ikke bare bryr seg om flertallet, men om alle

En Big Brother-storebror, som ikke bare ser deg, men hører deg, tror hvert ord

og kjenner deg bedre

enn du kjenner deg selv

Si meg hvem du følger, så skal jeg si deg hva du føler, hva du trenger

Så skal det norske folk aldri mer stresse over skjulte interesser

Hva har det å si å om vi er et demokrati på papiret, når ingen bruker papir

Bortskjemt og skjermet bort, går vi fra demokratiske borgere til kyborgere

gjenfødt med ski på beina

og i hånda KI

Hva er et demokrati?

Regnestykkene lyver ikke, KI-kratiet vil hjelpe oss å spare tid

dagens folkestyre er et håpløst pengesløseri

På sikt vil det lønne seg å skrote de rotete prosessene

Gresset er grønnere der ingen trår, der ingen går

Folk vet ikke sitt eget beste, så la oss teste ut og bevise

at folkestyret funker best uten forstyrrelser

fra folket

Hva er et demokrati?

Det er nå eller aldri

Det er typisk norsk å være, ikke bare god, men best, størst og først ute

vi må holde tritt med framskrittet, et stort steg for menneskeheten –

eller et lite skritt fra marerittet

Jeg er redd

redd for at ønsket om avkastning settes først når Norge kaster seg på framskrittstoget

det går på skinner og sola skinner, for KI klusser ikke, blir ikke buss for tog

evig og tro til Dovrebanen faller

Næringstoppene oppmuntrer oss til å

omfavne KI, elske KI, hengi oss til KI

Det er nå eller aldri, teknologisk orgie

eller inferno –

Større enn den industrielle revolusjon, sier en KI-disippel

Men jeg er redd

redd for at dette er starten på siste kapittel

Redd for at vi alle går på autopilot

for at ingen setter ned en fot eller løfter en finger

mens KI-profetene synger i kor

Optimalisering, effektivisering, fred på jord

Hva er et demokrati?

Arket er fortsatt tomt, og klokka tikker

Jeg har en dårlig magefølelse, nei, det er ikke i magen det stikker

men i hendene

i fingertuppene som trykker meg vekk fra lange tankerekker

Jeg vet jeg burde tenke selv

«Et demokrati er …»

Jeg dagdrømmer om akutte kortslutninger, svarte skjermer og feilmeldinger, om en pandemi i revers som tvinger oss ut til ansikt uten tastetrykk, til samtaler uten varsler, til greiner som rasler i vinden, en dyp ro uten alarmer som bryter tida i to –

Men vi har ikke tid, vi må spare tid, skape tid, finne tid og vinne tid

optimalisere, effektivisere

Jeg har en eksamen å levere, så hvorfor ta største motstand vei

ved å prøve å forstå, når så mange gjør det lett for seg selv, består, uten svette –

Jeg har også rett til å spare tid

så jeg skriver: Hva er et demokrati?

Får svaret, svart på hvitt

jeg har ikke tid til å være redd, ikke en gang litt

redder framtiden min

kopier, lim inn –

Noe føles ikke helt rett, men det er for sent, for sent til å snu

med tomt blikk klikker jeg: accept, continue

«Hvis ikke oss, hvem da?» av Anastasiia Innatchenko

Jeg har prøvd å forstå hva det vil si å beskytte demokrati.

For meg begynte det lenge før jeg forstod det.

Året er 2004. Jeg er tre år gammel.

Jeg husker nesten ingenting fra den tiden.

Men ett bilde sitter igjen: et samfunn kledd i oransje.

Voksne protesterte mot noe.

Jeg brydde meg ikke om hvorfor.

Det viktigste var at jeg fikk prøve et oransje skjerf.

Senere lærte jeg at det het den oransje revolusjonen.

Året er 2013. Jeg er tolv.

På TV ser jeg millioner av mennesker samlet i Kyiv.

De sier at de ikke er redde for å dø for frihet.

Jeg forstår ikke hvorfor de sier det.

Men likevel knyter det seg i magen.

Jeg har ikke tid til å tenke på det.

Jeg må gjøre lekser, så jeg rekker å være ute med vennene mine.

Året er 2014.

På TV viser de stridsvogner og soldater.

«Kan det virkelig være krig i vår tid?» tenker jeg.

Men så fylles tankene mine av noe annet:

«Det blir ingen ferie på Krym i år,» sier mamma.

23. februar 2022. Jeg er 20 år gammel.

Etter en kveld ute, og tre glass vin, tar jeg taxi hjem.

Jeg snakker med sjåføren.

«Du burde dra hjem til familien din.

Krigen begynner om noen timer,» sier jeg.

«Hvor får du så mørke tanker fra? Du er ung, du burde heller nyte livet,» svarer han.

«Jeg vil bare ikke dø,» sier jeg.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Det var da jeg forstod noe.

Hele livet mitt har jeg sett mennesker rundt meg kjempe for frihet. For demokrati.

Og nå var det min tur til å stå opp for det jeg tror på.

For menneskets frihet.

For rettferdighet.

For demokrati.

Jeg vet at mange unge deler disse ønskene. Men hvordan skal vi beskytte alt dette?

Det er ikke nok å bare forsvare demokratiet.

Vi må også ta vare på det som gjør det mulig.

Vi har alle et ansvar for det som skjer rundt oss.

Demokratiet blir svakere når ingen står opp for det.

Frihet blir ikke gitt.

Den må kjempes for.

Vi må kunne stå for det vi gjør.

Og si ifra når noen bryter ned det vi prøver å beskytte.

Vi trenger gode systemer.

Både her hjemme og ute i verden.

Men de fungerer ikke hvis ingen bryr seg.

Systemer og institusjoner fungerer ikke hvis det ikke står mennesker bak dem.

Det gjelder både her hjemme og ute i verden.

Vi må være våkne og engasjerte.

Når vi velger demokrati, tar vi også ansvar.

Og det ansvaret forsvinner ikke.

En del av ansvaret er å holde fast ved det som gjør demokratiet sterkt:

troen på at alle mennesker er like,at rettferdighet er mulig, og at menneskerettigheter betyr noe.

Vi vil beskytte demokratiet fordi det gjør det mulig å beskytte mennesker.

Hvis systemet ikke kan garantere dette, må vi ikke være redde for å handle.

Vi må ikke være redde for å si sannheten, og ikke bygge opp illusjoner bare for å bli værende i komfortsonen.

Det viktigste jeg har lært etter krigen og flukten, er at mennesker er mer fantastiske enn vi er vant til å tro.

Jeg husker ikke alle ansiktene jeg møtte, men jeg husker støtten vi ga hverandre.

Dette ble mitt holdepunkt i livet.

Det spiller ingen rolle hvor du kommer fra, eller hva slags liv du har levd.

Måten vi støtter hverandre på, her hjemme og på tvers av grenser, er det som gir oss tro på demokratiet.

Støtte og hjelp betyr noe.

Det betyr også at vi må støtte mennesker i vårt eget land når de møter urettferdighet.

At vi må støtte land som går gjennom kriser.

Og at vi må støtte dem som kjemper for retten til å eksistere og for retten til å være demokratier.

For å beskytte demokratiet må vi huske hvorfor det er viktig, og stå for det, uansett hva.

Det finnes ingen enkel løsning.

Å beskytte demokratiet er noe vi må gjøre hver dag. Det krever mye av oss.

Ytringsfrihet alene er ikke nok.

Institusjoner alene er ikke nok.

Ingenting kan garantere demokrati hvis vi ikke gjør jobben selv.

Derfor gir ikke ukrainere opp.

Vi vet at ingen kommer til å gjøre dette for oss.

Ikke politikere.

Ikke internasjonale organisasjoner.

Ikke sikkerhetsgarantier.

Det finnes ingenting som kan garantere demokrati uten det vi selv gjør, hver dag.

Vi må stå for det vi tror på, selv når det føles umulig.

Hvis systemet faller, må vi stå.

Som enkeltmennesker.

Og sammen.

Kanskje er det nettopp i vanskelige tider vi viser hvem vi er.

En ukrainsk forfatter, Lina Kostenko, skrev:

«Har du vinger, trenger du ikke fast grunn. Og hvis bakken forsvinner, er det fortsatt himmel.»

Så lenge det finnes mennesker som er villige til å beskytte demokratiet, vil det leve.

Og jeg velger å være en av dem.

«Om det som naturligvis er helt unaturlig» av Tobias T. Lid

Jeg kjøper bare avokado som er dyrket på naturlig vis. Det er både sunnere, og i harmoni med naturen.

Jeg hopper over alle forelesninger klokken 8 om morgenen. Du skjønner, jeg er et b-menneske, og funker ikke på den delen av døgnet. Det er ikke naturlig for meg.

Akkurat som at jeg ikke snakker om følelser. Jeg er jo mann, vi driver ikke med sånt.

Så slenger jeg mye dritt på i kommentarfeltet på Facebook. Det er helt naturlig det altså, vi har jo gjennom evolusjonen utviklet en aggresjon som jeg bare må få ut.

Nei. Dette er selvfølgelig absurd. Vi beskriver alt mulig rart, fra kosthold og døgnrytme til det å ikke ha på bukser på hjemmekontor, som naturlig. Og vi tenker ofte at disse tingene er bra.

Men hva betyr det i det hele tatt å si at noe er «naturlig»?

La oss gjøre en aldri så liten tidsreise:

Du befinner deg på Karl Johan, Kristiania, og året er 1900. Solen skinner, fuglene kvitrer, og hestene traver i gatene.

Du havner i en trivelig samtale med en velkledd herremann. Han jobber i banken, er lykkelig gift og har tre barn. Dere snakker om stort og smått, før dere snubler innom temaet stemmerett. Til din store forbauselse er den nye vennen din strengt imot tanken om at kvinner skal få lov til å bidra i demokratiet. «Det er helt unaturlig for det kvinnelige vesen!» erklærer han.

Og han tok ikke feil.

Stemmerett er helt unaturlig for kvinner. Akkurat som for menn.

Det ville i hvert fall en eneveldig konge fra middelalderen si.

Ja, og for vår staselige herremann i Kristiania, som enda ikke hadde sett kvinner få sin stemmerett, virket det veldig unaturlig at de hadde noe smart å si.

Heldigvis fantes det modige sjeler som våget å se fremover og å tenke nytt.

«Naturlig» er det en som går baklengs inn i fremtiden kaller alt som allerede har skjedd.

I etterpåklokskapens lys ser alt ut som en selvfølge, og vi glemmer at fremtiden fortsatt er åpen og full av muligheter.

Demokratiet vårt er fantastisk nettopp fordi det er så unaturlig. Land som, Israel, Russland, ja til og med USA, opplever et demokrati som forvitrer.

Det er fristende å tenke at dette er resultatet av en ytre eller indre fiende. Men hva om disse landene egentlig bare retrerer tilbake til sin naturlige tilstand?

Demokratiet i Athen, som vi liker så godt å assosieres med, det var mye mer naturlig enn vårt.

En mektig elite, rundt 10-15% av befolkningen, hadde stemmerett. Majoriteten derimot, på cirka

30-40%, var slaver. (Hornblower, 2026)

Ja for det sier seg jo selv at en bystat ikke kan blomstre uten å knekke ryggen til en arme naturlig fødte treller.

Den amerikanske uavhengighetserklæringen så det som selvinnlysende, og naturlig, at alle mennesker var skapt like, og med ukrenkelige rettigheter.

Ja, men dette var altså ikke fullt så naturlig som nødvendigheten av å importere mennesker fra Afrika,

Ikke fullt så naturlig som viktigheten av å rydde unna urbefolkningen som irriterende nok bodde oppå alle naturressursene de hadde så fryktelig lyst på,

og den dag i dag: ikke fullt så naturlig som retten til å bombe sivile dersom styresmaktene deres, irriterende nok, ikke adlyder presidenten som en bikkje.

Pesten er naturlig, lidelse, svik, tortur, og hat er naturlig. Jeg sier det enkelt: til helvete med alt som er naturlig.

Vi som lever i Norge nyter høyst unaturlige, og ytterst fantastiske liv. La oss ikke glemme det.

Latskap, likegyldighet, utakknemlighet, alt dette er også naturlig. Vi er ikke et naturlig folk.

I en verden hvor det faller seg naturlig å sikre egne interesser, da sier jeg dere: vi er ikke et naturlig folk.

I en hverdag hvor det er naturlig å ikke bry seg om barn som sulter på andre siden av kloden,

i en tid hvor det er naturlig å miste motet, når det er naturlig å tenke at «jeg utgjør ingen forskjell», nettopp da er det viktig at vi husker hvor vi kommer fra.

Vi er resultatet av modige, og fantastisk unaturlige handlinger. Og takk for det!

I et univers bestående av død materie er vi i live, og i et tilsynelatende meningsløst kosmos, våger vi å finne mening, glede, kjærlighet. Vi trosser oddsen! Vi er ikke naturlige. Og la oss aldri falle i den fella.

Selv om det er for tidlig å juble helt uhemmet, fikk vi nylig vitne en unaturlig bragd:

Det ungarske folk vrikket seg ut av Orbans autoritære grep, og satte i vei mot en ny og mer demokratisk fremtid.

Og i Nepal i fjor: Den yngre generasjonen, tidligere beskrevet som tafatt, tok saken i egne hender, og ved hjelp av blant annet avstemning på Discord, veltet de et korrupt regime.

Til tross for den enorme risikoen for atomkrig i det 20. århundre, hvor president John F. Kennedy anslo sannsynligheten for kjernefysisk eskalering under Cubakrisen til så høyt som 50 %, kom vi oss helskinnet ut. (Allison, 2012)

Dette er eksempler på usannsynlige situasjoner. Uforventede handlingsforløp som likevel skjedde. Og takk for det!

Det såkalte naturlige, er en virvelvind som suger alt inn mot midten.

Det er en kraft som prøver å gjøre alt enkelt å forklare, og, ikke minst, uunngåelig og forutbestemt.

Vi kan, og vi må, stå imot denne fryktelige kraften.

Fortiden er naturlig, men fremtiden er åpen.

​Så la oss gå den i møte, og gjøre det unaturlige:

Demokratiet vårt må ikke bare beskyttes, men styrkes.

Vår sjenerøsitet må spres. Måtte kjærlighet vinne over hat.

Endring er mulig, fordi vi gjør det mulig. La dette sette i gang snøballen, og la den vokse seg stor.

Det kan være vanskelig å holde motet oppe når hver enkelt handling føles liten og spinkel.

La oss gjøre det unaturlige.

Hver enkelt av oss vil vokse seg stor, og sammen må våre handlinger nå bredt og dypt.

Når det virker tryggest å begrave hodet i sanden, velger jeg å rette opp ryggen.

Når det er naturlig å anta at en tale som dette ikke vil ha noen effekt, stritter jeg i mot.

Jeg har troa på dere. Jeg har troa på oss.

Kilder: Allison, Graham. «The Cuban Missile Crisis at 50. » Foreign Affairs. July/August 2012

Hornblower, S. (2026, 25. mars). ancient Greek civilization. Encyclopedia Britannica

«Mitt lille opprør» av William Matteus Fonn

Jeg lå i senga med mobilen foran ansiktet. Rundt meg: mørkt rom, ladekabel strukket som en navlesnor mellom meg og verden. På skjermen: en video fra Ukraina. Løpende mennesker. Røyk. Et barn som gråter. Jeg ser det. Jeg vet det er viktig. Men etter 17 sekunder trykker jeg videre.

Neste video: en fyr som lager hvitløksbrød i airfryer.

Jeg trykker «liker».

Noen ganger lurer jeg på om det er jeg som er under angrep.

Ikke fra tanks eller soldater. Men fra stillheten i meg selv. Fra den lammende følelsen av at alt skjer, overalt, hele tiden – og at jeg ikke har noe jeg skulle sagt.

Men kanskje det er nettopp da vi burde snakke.

Det er lett å tro at demokratiet faller med gevær og propaganda. At trusselen kommer utenfra, i form av sterke menn og stater som stenger internett og fengsler opposisjonelle. Og det skjer. I Iran. I Russland. I Gaza. I Florida. Men det finnes en annen trussel også. En roligere. Stillere. Den skjer i stua. I hodet. I hånda. Når vi sveiper videre.

Vi er generasjonen som har alle verdens nyheter i lomma. Og kanskje også den som kjenner oss mest maktesløse. Ikke fordi vi ikke bryr oss, men fordi vi aldri rekker å stoppe opp og bry oss nok.

Jeg har kjent på det selv. Når noen spør hva jeg mener om ytringsfrihet, blir jeg usikker. Ikke fordi jeg er uenig i prinsippet, men fordi jeg er redd for å si noe galt. Redd for å bli misforstått. Eller verre: kansellert. Så jeg sier ingenting. Holder meg nøytral. Åpen. «Ser begge sider.»

Men vet du hva? Nøytralitet er ikke alltid et tegn på klokskap. Noen ganger er det bare komfort. Og komfort er et luksusproblem vi ikke alltid har råd til.

Fordi mens vi har sittet hjemme og vært åpne for alt, har verden blitt mer lukket. Mer fiendtlig. Mer kaotisk. Og vi har ikke vært helt til stede.

Ved forrige stortingsvalg stemte bare 65 prosent av unge mellom 20 og 24 år – og blant 18- og 19-åringer var det 71 prosent. (SSB, 2021)
Det høres kanskje ikke så verst ut – men sammenlignet med eldre aldersgrupper, som stemmer med 80 og 90 prosent oppslutning, utgjør det en reell demokratisk svakhet. Vi som arver alt, orket ikke engasjere oss i hvem som styrer det.

Og mens vi ser på videoer av politikere som roper til hverandre på TikTok, skjer det ting i kulissene vi aldri får med oss. Algoritmer bestemmer hva vi ser – og hva vi ikke ser. Vi får ikke lenger nyheter, vi får bekreftelser. Vi får innhold som gir oss rett, får oss til å føle oss gode, engasjerte, provoserte – men aldri lenge nok til å gjøre noe med det.

Fakta flyter rundt som meninger. Konspirasjoner spres raskere enn unnskyldninger. Og midt i det hele sitter vi og tenker: Det er sikkert noen som tar ansvar for dette.

Men det er jo nettopp det som er demokratiets idé:
Ingen kommer og fikser det for oss. Det er vi. Det er deg. Det er meg.

Så, hva betyr det egentlig å være beredt?

Det betyr ikke at du må kunne navnet på alle statsråder, eller skrive kronikker med fotnoter og referanser. Det betyr ikke at du må ta plass i kommentarfelt eller stå på barrikadene.
Det betyr dette:
Å vite at stemmen din teller – og bruke den.
Å si fra når noe skurrer. Å stille spørsmål. Å tørre å stå i ubehagelige samtaler uten å rope eller løpe. Å møte noen du er uenig med og fortsatt være villig til å lytte. Det er mot. Det er beredskap.

Vi må ikke alle bli politikere. Men vi må alle bli borgere.
Ikke bare i passet, men i praksis.

For demokratiet er ikke bare systemer og lover. Det er relasjoner. Samtaler. Valg vi tar hver dag – om å se, snakke, lytte, handle.

Og ja, jeg vet det kan føles som en dråpe i havet. Hva betyr vel én stemme? Én handling?
Men havet består av dråper. Og hvis mange nok våger å våkne, kan vi gjøre en forskjell. Kanskje ikke med en gang. Men over tid. Sammen.

Så spør du kanskje:
Demokrati under angrep – er vi beredt?

Kanskje ikke.
Ikke helt. Ikke alltid.

Vi har vært distraherte. Redde. Tause.
Vi har scrollet videre når vi burde stoppet opp.
Vi har valgt komfort fremfor konfrontasjon, likes fremfor liv.

Men nå reiser vi oss.
Én etter én.
Vi logger oss på virkeligheten. Vi ser hverandre i øynene. Vi tør å mene – og mene det med respekt.

Dette – denne talen – er mitt lille opprør.
Mot likegyldigheten. Mot stillheten.
Mot troen på at det alltid er noen andres ansvar.

For i møte med spørsmålet «Er vi beredt?», finnes det bare ett svar jeg er villig til å gi:

Jeg vil være det.
Og jeg begynner nå.

«I skyggene av stillhet» av Ingrid Rhiannon Donovan

I skyggene av stillhet

Først tok de kommunistene.

Men jeg brydde meg ikke – jeg var jo ikke kommunist.

Så tok de sosialdemokratene.

Men jeg brydde meg ikke – jeg var ikke sosialdemokrat heller.

Så tok de fagforeningsfolkene.

Men jeg var ikke fagforeningsmann.

Til slutt tok de meg. Og da var det ingen igjen.

Martin Niemöller skrev disse ordene etter andre verdenskrig. Ikke for å minne oss om bombene, men om stillheten.

For det begynner aldri med tanks i gatene. Det begynner med at vi slutter å si ifra.

Vi lever i en verden hvor “presse” på ryggen betyr blink på brystet i Gaza.

Hvor USA, landet som pleide å reklamere for ytringsfrihet som fødselsrett,

nå sensurerer ord som «oppression», «disability», “female”, «trans», “diversity” i offentlige dokumenter.

Sensur er sjelden dramatisk i starten.

Den kommer ikke nødvendigvis med uniformerte menn og konfiskering av aviser.

Den begynner gjerne mykere: Med at visse ord plutselig blir «kontroversielle».

Med at enkelte perspektiver ikke får plass i media, ikke fordi de er farlige, men fordi de er ubehagelige.

Med at forskning stilles spørsmål ved, ikke på grunn av kvalitet, men på grunn av tematikk.

Men sensur, uansett hvem den rammer først, svekker alltid fellesskapet som helhet.

For hver stemme som bringes til taushet, krymper rommet vi alle kan bevege oss i.

Sensur er ikke bare en trussel mot de ytterliggående.

Det er en langsom nedbygging av hele offentlighetens evne til å tenke, tvile og utfordre.

John Stuart Mill advarte oss mot flertallets tyranni.

Ikke fordi han mente at folket ikke var i stand til å styre seg selv, men fordi han visste at det såkalte «folkets vilje» i praksis ofte er flertallets vilje, og at dette flertallet gjennom både formelle lover og uformelt sosialt press lett kan kneble mindretallets stemmer.

I demokratier skjer undertrykkelse ikke nødvendigvis gjennom brutale maktovertakelser, men gjennom sosiale mekanismer: ved at det som er ukomfortabelt, annerledes eller provoserende rett og slett fases ut av samtalen.

Ikke forbudt – bare uønsket.

Vi lever i en tid hvor sensuren sjelden kommer ovenfra, men innenfra.

Gjennom algoritmer som belønner det polariserende fremfor det nyanserte.

Gjennom plattformer som skjærer bort nyanser fordi nyanser ikke skaper nok klikk.

Gjennom en offentlighet der flere og flere trekker seg unna debatten fordi de er redde for å tråkke feil.

Vi trekkes inn i ekkokamre som bare forsterker det vi allerede mener, og lærer oss å frykte ubehaget ved å møte motstand.

Så vi holder oss innenfor vår egen lille boble.

Vi tier, ikke av tvang, men av frykt for å falle utenfor.

Undertrykkelsen begynner ikke med sensur av det farlige, det kontroversielle eller det

uønskede. Det begynner med vår egen likegyldighet til andres tapte stemmer.

Derfor må vi våge å reagere før stillheten blir norm.

Før vi mister språkene vi trenger for å forsvare hverandre.

Før vi mister ytringsfriheten.

For når retten til å ytre seg ryker for noen, så er det bare et tidsspørsmål før den ryker for oss alle.

Og mens vi scroller forbi virkeligheten på mobilen, skjer det: Journalister i Gaza blir skutt – ikke fordi de bærer våpen, men fordi de bærer kamera og sannhet.

Forskere i USA får beskjed om å sensurere seg selv. Ikke fordi arbeidet deres er feil, men fordi det utfordrer maktens interesser

Ord blir forbudt. Språk knebles. Historier slettes.

Og vi?

Vi blir tause.

Det er lett å forsvare sin egen rett til å tale.

Vanskeligere er det å forsvare retten til dem vi misliker, dem vi frykter og dem vi aldri vil være enige med.

Som Evelyn Beatrice Hall så kjent formulerte Voltaires tanker “Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.”

Så spør jeg dere: Når stillheten brer seg, er vi beredt?

Er vi klare til å stå opp for ytringsfriheten også når ordene som ytres smerter oss, utfordrer oss eller provoserer oss?

Er vi villige til å tåle det ubehaget som følger med ekte frihet, fordi vi vet at frihet uten ubehag ikke finnes?

Som å kalle USAs president for fascistisk og Israels ledere for krigsforbrytere. Og å erkjenne at Norge, gjennom Kongsberg Gruppens, er medskyldig i at uskyldige palestinere mister livet.

Hvis vi venter med å protestere til vi selv blir rammet, er det for sent.

Når språket er redusert til slagord og stillheten har erstattet samtalen, hjelper det lite å oppdage hva vi har mistet.

For da vil ordene vi trenger for å kjempe, allerede være borte.

Demokratiet er ikke en naturtilstand.

Det er en skjør konstruksjon bygget på ord, tvil, kritikk og uenighet.

Det lever bare så lenge noen våger å snakke, og andre våger å lytte.

Vi må ikke lure oss selv til å tro at kampen for ytringsfriheten bare handler om ekstreme situasjoner, om diktaturer langt borte.

Den begynner her – i hverdagen, i øyeblikket vi slutter å snakke om det som skjer rundt oss.

Når vi tier om Gaza, når vi vender blikket bort fra politisk galskap i vestlige demokratier, da gjør vi mer enn å være stille.

Da godtar vi, i praksis, at det skjer.

For stillhet er ikke nøytral.

Det er en bekreftelse.

Et fravær av motstand.

Og det er slik frihet forvitrer – ikke i et dramatisk øyeblikk, men i summen av alle gangene vi valgte å ikke si noe.

Så la oss ikke være de som tier.

La oss være de som bærer ordet videre.

«Kjære demokrati, jeg hater deg» en slam-tale av Eline Ruud Kristiansen

Kjære Demokrati, jeg hater deg

Jeg hater at du hver dag må velges og tas vare på, så du ikke velges vekk

at du må pusses opp og vedlikeholdes

som en skolebygning fra sekstitallet

med forfallent tilfluktsrom ved svømmehallen

«Du har ikke lov til å gå der og glemme!»

Besteforeldrene mine glemmer aldri da tyskerne kom og endret alt

foreldrene mine glemmer aldri da muren falt

Gjennom tretten år med skolegang har min generasjon blitt fortalt:

«Husk! Du vant i Lotto da du ble født i dette landet!»

Og som vi elsket det, furet værbitt over vannet

Krigsminnene som et mantra i trommehinnene:

«Demokratiet må du elske!»

og vi elsket det

uten å vite hva det var vi elsket

Å være i verdenstoppen med langrenn og skihopp?

Eller å årlig toppe de globale statistikkene

for demokrati, ytringsfrihet og lykke?

Store alvorlige ord som vi den gang ikke forsto

som jeg ennå ikke forstår

store, flotte ord

ord, ord og atter ord

«Du har ikke lov til å gå der og glemme!»

Demokrati, jeg hater at vi misbruker navnet ditt

at vi tar deg for gitt

at vi ikke vet hva du er

før vi ikke har deg mer

Demokrati, jeg hater at dine frie valg ikke gir makta

til den som vil oss det beste

men til den som i kampen mellom fake og fakta

overbeviser de fleste

For man stemmer ikke med hodet, men med frykt

og hvis demokratiet må veltes for å holde landet trygt

nikker folk flest: det er vel for vårt eget beste?

Demokrati, jeg hater at du er så treg

at du tar så langsomme, tidkrevende steg

Mens vi vil ha en quickest mulig fix og minimal smerte

går vi for å stemme

med lommeboka på hjertet

«Du har ikke lov til å gå der og glemme!»

Internett er beste som har hendt ytringsfriheten, og det verste

Alle kan si sin mening

men

alle kan si sin mening

Hat, hat og atter hat

ytringsfrihetens paradoks

hatet samler seg i ørene som ørevoks

Demokrati, jeg hater deg

for du funker bare hvis vi snakker sammen

Europa står i flammer

og vi kveles i hvert vårt ekkokammer

Størst av alt var aldri kjærligheten, men uenigheten

Med blanke øyne ser vi nok en statsministerduell

«Du må ikke tåle så inderlig vel -»

Min generasjon er den siste til å huske tiden før konstante distraksjoner

men vi er for unge til å huske terrorbalanse og matrasjoner

Tilfluktsrommet på skolen brukte vi på Halloween som spøkelsesgang

Nå skal det pusses opp

hvis regnestykket går opp

Ikke i noe annet land er pressefriheten så fri

likevel sløser vi den vekk på overskriftspornografi

Vi har kanskje oss selv å takke her vi klikker etter skandaløse sjokk

Enda en krig i et fjernt land (hvilket var det nå igjen)

er ikke sexy nok

Jeg dagdrømmer om å kunne følge med på nyhetene uten å bli sliten

men apatien er for stor og tålmodigheten for liten

Bare i dag så jeg tretti barn bli skutt på en ti-sekunders videosnutt

men ikke en gang den var sensasjonell

Det er blitt en vane

«Du må ikke tåle så inderlig vel -»

Lille Norge, hva kan du få til i dette umulige spill?

En smal hanskeform i grønt, brunt og hvitt

for smal til å bokses med, for tynn til å varme ei hånd med neglebitt

som holder vakt på grensa

Er det slik det skal føles å være fri

å kunne scrolle i apati

i glavaisolerte hjem som stiger furet og værbitt frem?

Å kjenne seg så inderlig trett

Hvis det verste skjer

er vi beredt?

«Jeg tenkte: Nu er det noe som hender.

Vår tid er forbi – Europa brenner!»

88 år har gått siden Øverland talte med skjelvende stemme

Jeg spør:

Hva er det vi ikke har lov til å glemme?

Jeg dagdrømmer om å kunne tenke etter

men konsentrasjonen er vekk

hvor ble det av elleveåringen som kunne lese fem timer i strekk?

Kanskje hun kommer tilbake hvis jeg logger av

noen minutter i ro

puster dypt:

trettien

trettito

For vår beste beredskap

etter å fylle kjelleren med mat og vann

er å rydde rom i hodets tilfluktsrom

frisk luft gjennom kroppens loft

Oppmerksomheten er kanskje kort

men det er også livet

Hva er det vi ikke har lov til å glemme?

Litteraturen var aldri ment til å leses alene

siden de første samfunn ble ordene delt fra munn til munn

Jeg dagdrømmer om våre forfedres glemte fabler

kanskje handlet de om folks mot og kongers makt

Hvilken visdom ble brakt gjennom tidenes takt

helt til en generasjon

glemte dem?

Hva er det vi ikke har lov til å glemme?

Ligger litteraturen på sitt dødsleie nå som KI har lært kunstens lover?

Hvor mange år, hvor mange måneder, gjenstår før robotene tar over?

Hvor lang tid trenger de for å imitere en forfatters språkvalg og stil

og å sette hele hennes forfatterskap i tvil?

Trenger vi ikke-kunstig-kunst når den kunstige intelligensen

kan skape litterære vidunder på kun sekunder?

Er jeg for naiv om jeg sier:

ja?

Hva er det vi ikke har lov til å glemme?

I en tid der alt går fort

må ikke konsentrasjonen vår sløses bort

La oss logge av og lese

på tvers av ideologi

la oss lytte til tanker vi er uenige i

Litteraturen er en læremester i langsomhet

et verktøy for dypere blikk

Og mens verden kjemper om din oppmerksomhet

og kjemper om dine klikk

pust dypt:

hva gjemmer seg egentlig bak politikkens retorikk?

Forrige gang man mistet konsentrasjonen

ble konsentrasjonsleirer satt opp

Hva er det vi ikke har lov til å glemme?

Går det an å være idealist og samtidig realist?

Er det for naivt å tale om at krisens kur

kan være noe så enkelt som litteratur?

Demokratiet trenger handlekraftige idealister

som skaper og kritiserer

som utfordrer og realiserer

som dyrker de lange tankerekkene

de lange tankene uten avbrekkene

Skriving og lesing er ikke nok, men det er en god start

for å tenke langsomt

for å tenke klart

Kjære Demokrati, jeg hater deg

mer enn noen gang

for jeg frykter at folket gang på gang

kommer til å glemme

Men jeg hater deg mest av alt fordi jeg ikke kan slutte å tro på deg

selv om du må holdes vedlike

selv om du lyver om at vi alle er like

selv om du er langsom

selv om du er slitsom

selv om du krever tid

selv om du skaper polarisering og splid

Og hvis det de sier er rett

at du er under angrep, er vi beredt?

Jeg er litt trett

men

Jeg dagdrømmer om at vi en dag kan si med klar stemme:

Idealismen var verdt det

tenk at vi holdt på å glemme!