Denne teksten inngår i en artikkelserie skrevet av våre fantastiske frivillige under årets festival. Her hører vi fra Erling Røhmer, som var tilstede på Folkemøte for ytringsfrihet, tirsdag 2. juni 2026.
I samarbeid med World Expression Forum (WEXFO) har Norsk Litteraturfestival invitert et fasettert knippe samfunnsengasjerte røster til scenen under Folkemøte for ytringsfrihet.
Først ut på talerstolen i år var amerikaneren Megan Phelps-Roper, kanskje mest kjent fra BBC-dokumentaren presentert av Louis Theroux om den beryktede The Westboro Baptist Church. Siden den gang har Megan brutt ut fra«the most hated family in America» og gitt ut boken Unfollow: A Memoir of Loving and Leaving the Westboro Baptist Church.
Phelps-Ropers tale var en advarsel mot skråsikkerhet og ideologiske ekkokamre. Hun listet opp fire råd, eller nyttige påminnelser, for å beholde – eller etablere – sunne samtaler og intellektuell integritet i dagens stadig mer polariserte offentlige diskurs. 1. Ikke anta onde formål. 2. Still spørsmål. 3. Forhold deg rolig. 4. Formuler dine argumenter.
Hvordan forsvarer vi demokratiet i krisetider?
Dette spørsmålet var temaet for en nasjonal skrivekonkurranse for unge mellom 18 og 30 år, arrangert av Norsk Litteraturfestival. Skrivekonkurransen De unges folketale henter inspirasjon fra Bjørnstjerne Bjørnsons «Frihedens Tale til Moldenserne», som forfatteren fikk trykt i Romsdals budstikke, bare 15 år gammel. Vinneren av årets konkurranse heter Eline Ruud Kristiansen (bildet), som også fremførte sitt vinnerbidrag: «Jeg er litt redd» foran et begeistret publikum. Med slampoetisk takt og tankespill kastet Kristiansen seg inn i debatten rundt kunstig intelligens: dens bruk og misbruk, krokstier og snarveier.
Eline Ruud Kristiansens fyndige forsvar av demokratiet i møte med blåøyde teknologer og intellektuell latskap gled snart over i Kenneth Liens mer lystige og folkelige toner. I løpet av hans musikalske avbrekk ble publikum introdusert for både munnharpe og lyre – deres unike klang, og ikke minst, deres lange og verdensomspennende historie.
De tre A-ene: Anxiety. Anger. A.I.
Sist ut av dagens talere var den verdenskjente tyrkiske forfatteren Elif Shafak. Shafak kastet innledningsvis blikket bakover, til en tid på begynnelsen av 2000-talet, da teknologiske fremskritt for en stakket stund gikk hånd i hånd med optimisme og fremtidstro.
Håpet om en mer forent og fellesskapelig verden, troen på at den digitale utvekslingen av tanker og erfaringer på tvers av kulturelle og nasjonale grenser kunne danne grobunn for økt frihet og demokrati.
Shafak minnet særlig om den vesentlige rollen sosiale medier spilte under den arabiske våren, eksemplifisert i en egyptisk familie som faktisk døper et av barna sine Facebook. I dag er Facebook en tenåring, forteller Shafak, og hverken hun eller verden er den samme som før.
Samtidens kvaler oppsummeres av Shafak i tre A-er. Anxiety. Anger. A.I. Disse representerer utfordringer som menneskeheten er rustet til å håndtere, med mindre vi gjør oss selv til ofre for en fjerde A, nemlig Apathy.
Før hun runder av taler også Shafak om nødvendigheten av å trekke et tydelig skille mellom informasjon, kunnskap og visdom. Vi lever i en tid stappmett på informasjon, men sulteforet sann kunnskap, og kanskje desto mer, genuin visdom.
Det er vanskelig å ikke finne seg enig i Shafaks påstand, om at det er gjennom kultiveringen av disse siste dygdene at løsningene på de tre, eller fire, A-er, omsider vil komme. Forhåpentligvis.
Foto: Hanna Røberg