Denne teksten inngår i en artikkelserie skrevet av våre fantastiske frivillige under årets festival. Her hører vi fra Erling Røhmer, som var tilstede på Episk i Norden i dag, onsdag 3. juni 2026.
Hallgrímur Helgason høstet nylig strålende anmeldelser for sin nyeste roman «Seksti kilo solskinn», som er første bind i en storstilt trilogi om det islandske sildeeventyret. Så hvilken bedre samtalepartner kunne vel Litteraturfestivalen gitt Helgason, enn Gudbrandsdalens egne trilogi-forfatter, Lars Mytting, – ikke minst når temaet for samtalen er nettopp den episke fortellingen.
Men hva legger vi egentlig i dette ordet «episk»? Nærmere bestemt: hva legger vi i Norden i dette begrepet? Mytting kommer her med et av samtalens mange sitatvennlige observasjoner. Han mener at en vesentlig del av den nordiske epikken handler om å «fortelle kolossale ting på en nøktern måte». Alle som kjenner Snorre og den øvrige sagalitteraturen vet godt hva Mytting sikter til. De store begivenhetene blir liksom desto større når de underdrives; det eventyrlige desto mer eventyrlig når det omtales med usmykket edruelighet. For å ty til Myttings egne bilder og begreper, så er det som om sagaene er skråpå ned til selve grunnfjellet. Bare fortellingens harde kjerne står igjen.
Forfatterens verktøy
Dette bringer oss over til et annet fellestrekk mellom de to forfatterne, nemlig fascinasjonen for hvordan skrivekunsten, sammen med hele det menneskelige åndsliv, forvandles i tråd med teknologiske fremskritt. Som Helgason sier, er det ikke det samme å skrive bok på kostbare kalveskinn og digitale tastaturer. Man kan saktens spørre seg om de to virksomhetene burde omtales med samme verb. Som Truman Capote engang sa (i en kritikk av Jack Kerouaks heseblesende beat-roman, On the Road) «Det der er ikke skriving, det er tasting». Og det er interessant å merke seg at både Mytting og Helgason begge gir uttrykk for et slags digitalisert mindreverdskompleks vis-a-vis sine episke forgjengere. Mytting uttrykker i alle fall beundring overfor Cormac McCarthys trofaste forhold til sin «tungrodde» Olivetti Lettera 32-skrivemaskin, men som Mytting raskt legger til, «Egentlig burde vi vel skrive i stein».
For ord på skjerm er billige – ja, gratis. Man er ikke nødt til å vri, vende, smake og spikke på setningene før de overføres fra hode til harddisk. De renner som en stream-of-consciousness direkte fra det ene minnet til den andre. Språkvasken gjennomføres etterat ordene faktisk er utgytt. Redigeringen skjer «eksternt» ikke «internt». Det er klart at en slik arbeidsprosess avler ganske ulike resultater, sammenlignet med – for å benytte Myttings ekstreme moteksempel – å risse sine sagn i stein. Men så skriver – eller taster – nå enndog de to kronikørene på skjerm, hvor enn hardt de muligens strever mot sitt verktøy, hvor enn bevisst de er sine forgjengeres blikk over skuldrene.
«Stryk adjektivene», sier i alle fall Mytting på et punkt. Motstå fristelsen til å la uvesentlige skildringer spre seg som ugress over de metafysiske dokumentene. På denne måten vil språket forhåpentligvis også male et mer sanndru bilde av den «grimme hverdagen» som skifter mellom å være bakgrunn og forgrunn i disse to forfatternes historiske fiksjoner. Et liv preget at hardt fysisk arbeid, som i stor grad handlet, slik Mytting uttrykker det, om å vinne «retten til å gjøre det samme neste år».
Natur og overnatur
Et annet viktig element i Mytting og Helgasons arbeid er inspirasjonen og innholdet hentet fra muntlige fortellertradisjoner. For det episke – i Norden som i andre verdensdeler – har sitt endelige utspring i levende fortellerkunst. Og når vi flytter oppmerksomheten fra tekst til tunge, når vi løfter blikket fra flate permer til inspirerte skalder, så skjer det noe med språket, ja med selve virkeligheten. Denne fortrylles. Det forenklede moderne skillet mellom «virkelighet» og «overtro» viskes ut. For å ta utgangspunkt i Myttings nøtteskallsformulering av «det nordisk-episke», kan denne formodentlig skrives om en smule for å kaste lys over en annen side av epikkens vesen. For det episke handler da også mye om «å fortelle overnaturlige ting på en naturligmåte».
Tidligere samme dag hadde Elif Shafak kommet med en bemerkning som her er relevant. Hun fortalte nemlig om hvordan hun aldri hadde likt termen «magisk realisme», fordi denne antyder en splittet verden, delt i to mellom den «magiske» og det «virkelige». Men verden er én – og det er ikke før det analytiske intellektet har splittet den opp at dualismene tas for gitt. Men det såkalt «magiske» representerer en vesentlig del av virkeligheten, for de som har øyne og se med og ører å høre med. Dette er riktignok et punkt hvor det er mulig å argumentere sterkt for at Mytting og Helgason strengt tatt ikke opererer i den episke tradisjonen, da det skinner gjennom både deres taler og deres bøker, at de betrakter verdens overnaturlige sider med heller rasjonalistiske øyne. Den åndelige verdenen fremstår ikke hos dem som en fullverdig del av virkeligheten, men som fantasifulle fiksjoner fra en mer primitiv og barnslig stadium av menneskets historie.
Mangel på mørke
Ordstyrer Yukiko Duke plukker opp denne tråden og leder samtalen over i en diskusjon om mørke, nærmere bestemt tapet av mørket etter ankomsten av elektrisk lys. Dette er et motiv som har fascinert begge forfatterne, både i kraft av dets psykologiske ringvirkninger i oss som tar opplysningen (i alle dets former) for gitt; òg i kraft av hvor annerledes og fremmed det «u-opplyste» menneskets virkelighetsopplevelse egentlig var – og er. For ikke så veldig lenge siden, i Norge og på Island, fant sjelens skyggesider et konkret og ufravikelig trollspeil i nattens atskillinge skrømt og vetter. Det gjør i forbindelse med dette inntrykk å bli minnet som slike livsløp det som Helgason bestemor fikk erfare og som strakte seg helt fra, i Helgasons ord, «steinalder til datamaskin-alderen»; fra en barndom med jordgulv og torvhytter, til en alderdom med sentralvarmede rekkehus og firehjulstrekkere.
Leserinnvirkning
Mot slutten av samtalen kommer Helgason med noen anekdoter om innpåslitne lesere. Eller rettere sagt, han kommer vel nærmest med en oppmuntring til disse. For det viser seg at Helgason ikke er fremmed for å inkorporere både personer og plot-tvister foreslått fra publikum. Det fortelles blant annet om hvordan en nabo å veldig gjerne skulle likt å se en karakter med hans navn og fra hans hjembygd i Helgasons neste bok. Og det fikk han visst også. Mytting fulgte opp med å fortelle om en av Hekne-trilogiens mange begeistrede lesere, som uttrykte slikt et ektefølt savn av karateren Klara, at Mytting så seg nødt til å kalle tilbake den beklageligvis avdøde Klara, i form av et gjenferd. Det kommer vel neppe færre innspill til de to forfatterne fremover, når ryktet sprer seg om hvor tilsynelatende lett det kan være å bli «ghost writer» for noen av samtidens mest populære historiefortellere.
Foto: Øystein Nordås