Inspirert av februarrevolusjonen i Frankrike, skrev unge Bjørnstjerne Bjørnson, bare 15 år gammel, «Frihedens Tale til Moldenserne» i Romsdals budstikke. Med en oppfordring til innbyggerne i Molde om å prise friheten og feire 17. mai selv i unionen med Sverige.
En ny geopolitisk situasjon setter demokrati, ytringsfrihet og verdier vi lenge har tatt for gitt under press. Nye tider krever nye svar og inspirert av Bjørnsons arv har vi invitert unge mellom 18 og 30 år til å tenke, mene og ytre seg.
Vinneren av skrivekonkurransen er William Matteus Fonn (f. 2005), for teksten «Mitt lille opprør», som vil fremføres under Folkemøte for ytringsfrihet under Norsk Litteraturfestival.
«Mitt lille opprør» av William Matteus Fonn
Jeg lå i senga med mobilen foran ansiktet. Rundt meg: mørkt rom, ladekabel strukket som en navlesnor mellom meg og verden. På skjermen: en video fra Ukraina. Løpende mennesker. Røyk. Et barn som gråter. Jeg ser det. Jeg vet det er viktig. Men etter 17 sekunder trykker jeg videre.
Neste video: en fyr som lager hvitløksbrød i airfryer.
Jeg trykker «liker».
Noen ganger lurer jeg på om det er jeg som er under angrep.
Ikke fra tanks eller soldater. Men fra stillheten i meg selv. Fra den lammende følelsen av at alt skjer, overalt, hele tiden – og at jeg ikke har noe jeg skulle sagt.
Men kanskje det er nettopp da vi burde snakke.
Det er lett å tro at demokratiet faller med gevær og propaganda. At trusselen kommer utenfra, i form av sterke menn og stater som stenger internett og fengsler opposisjonelle. Og det skjer. I Iran. I Russland. I Gaza. I Florida. Men det finnes en annen trussel også. En roligere. Stillere. Den skjer i stua. I hodet. I hånda. Når vi sveiper videre.
Vi er generasjonen som har alle verdens nyheter i lomma. Og kanskje også den som kjenner oss mest maktesløse. Ikke fordi vi ikke bryr oss, men fordi vi aldri rekker å stoppe opp og bry oss nok.
Jeg har kjent på det selv. Når noen spør hva jeg mener om ytringsfrihet, blir jeg usikker. Ikke fordi jeg er uenig i prinsippet, men fordi jeg er redd for å si noe galt. Redd for å bli misforstått. Eller verre: kansellert. Så jeg sier ingenting. Holder meg nøytral. Åpen. «Ser begge sider.»
Men vet du hva? Nøytralitet er ikke alltid et tegn på klokskap. Noen ganger er det bare komfort. Og komfort er et luksusproblem vi ikke alltid har råd til.
Fordi mens vi har sittet hjemme og vært åpne for alt, har verden blitt mer lukket. Mer fiendtlig. Mer kaotisk. Og vi har ikke vært helt til stede.
Ved forrige stortingsvalg stemte bare 65 prosent av unge mellom 20 og 24 år – og blant 18- og 19-åringer var det 71 prosent. (SSB, 2021)
Det høres kanskje ikke så verst ut – men sammenlignet med eldre aldersgrupper, som stemmer med 80 og 90 prosent oppslutning, utgjør det en reell demokratisk svakhet. Vi som arver alt, orket ikke engasjere oss i hvem som styrer det.
Og mens vi ser på videoer av politikere som roper til hverandre på TikTok, skjer det ting i kulissene vi aldri får med oss. Algoritmer bestemmer hva vi ser – og hva vi ikke ser. Vi får ikke lenger nyheter, vi får bekreftelser. Vi får innhold som gir oss rett, får oss til å føle oss gode, engasjerte, provoserte – men aldri lenge nok til å gjøre noe med det.
Fakta flyter rundt som meninger. Konspirasjoner spres raskere enn unnskyldninger. Og midt i det hele sitter vi og tenker: Det er sikkert noen som tar ansvar for dette.
Men det er jo nettopp det som er demokratiets idé:
Ingen kommer og fikser det for oss. Det er vi. Det er deg. Det er meg.
Så, hva betyr det egentlig å være beredt?
Det betyr ikke at du må kunne navnet på alle statsråder, eller skrive kronikker med fotnoter og referanser. Det betyr ikke at du må ta plass i kommentarfelt eller stå på barrikadene.
Det betyr dette:
Å vite at stemmen din teller – og bruke den.
Å si fra når noe skurrer. Å stille spørsmål. Å tørre å stå i ubehagelige samtaler uten å rope eller løpe. Å møte noen du er uenig med og fortsatt være villig til å lytte. Det er mot. Det er beredskap.
Vi må ikke alle bli politikere. Men vi må alle bli borgere.
Ikke bare i passet, men i praksis.
For demokratiet er ikke bare systemer og lover. Det er relasjoner. Samtaler. Valg vi tar hver dag – om å se, snakke, lytte, handle.
Og ja, jeg vet det kan føles som en dråpe i havet. Hva betyr vel én stemme? Én handling?
Men havet består av dråper. Og hvis mange nok våger å våkne, kan vi gjøre en forskjell. Kanskje ikke med en gang. Men over tid. Sammen.
Så spør du kanskje:
Demokrati under angrep – er vi beredt?
Kanskje ikke.
Ikke helt. Ikke alltid.
Vi har vært distraherte. Redde. Tause.
Vi har scrollet videre når vi burde stoppet opp.
Vi har valgt komfort fremfor konfrontasjon, likes fremfor liv.
Men nå reiser vi oss.
Én etter én.
Vi logger oss på virkeligheten. Vi ser hverandre i øynene. Vi tør å mene – og mene det med respekt.
Dette – denne talen – er mitt lille opprør.
Mot likegyldigheten. Mot stillheten.
Mot troen på at det alltid er noen andres ansvar.
For i møte med spørsmålet «Er vi beredt?», finnes det bare ett svar jeg er villig til å gi:
Jeg vil være det.
Og jeg begynner nå.
Juryens begrunnelse:
«Talen er skrevet i en personlig, oppriktig og direkte tone som oppleves nær og genuin. Den kommuniserer godt med publikum gjennom et umiddelbart og muntlig språk, som flyter uanstrengt og tydelig. Forfatteren evner å kommunisere farene ved apati, ansvarsfraskrivelse og følelsen av maktesløshet i møte med en krisepreget verden, uten å fremstå som paternalistisk eller moraliserende. Gjennom en finstemt retorikk, der forfatteren ofte bruker seg selv som eksempel, skapes det sterke og gjenkjennelige bilder for å beskrive hvordan den digitale verden kan passivisere oss og skape et forvrengt perspektiv på virkeligheten. Dette gir talen slagkraft og troverdighet. Sluttappellen er et crescendo, i beste folketaletradisjon, som tar tak i tilhørerne og tydeliggjør ansvaret hver og en av oss bærer på som borgere i et demokrati.»
Det ble delt andreplass mellom Ingrid Rhiannon Donovan og Eline Ruud Kristiansen.
Juryens begrunnelse – Ingrid Rhiannon Donovan
«Med sylskarp tanke og sikker språkføring fører Donovan oss inn i sensurens og taushetens mørke konsekvenser for demokratiske grunnverdier, som ytringsfrihet, likestilling, trosfrihet og mangfold. Poenget om at demokratiet nedkjempes i stillhet og at likegyldighet og passivitet kan være like farlig som synlige angrep, er en treffende og viktig påminnelse. Teksten fremstår som klok og reflektert ved å løfte frem den konforme stillheten som den største faren, fordi et demokrati uten reell dialog og meningsbrytning – lik frosken i kjelen – vil miste evnen til å redde seg selv når temperaturen når kokepunktet. Forfatteren har skarpe observasjoner, originale refleksjoner og viktige poeng, og skriver frem det essensielle ved språks- og begrepsfrihet, som demokratisk verktøy og motmakt mot totalitære strømninger som infiserer samfunnskroppen som umerkelig sensur.»
Les «I skyggene av stillhet» av Ingrid Rhiannon Donovan
Juryens begrunnelse – Eline Ruud Kristiansen
«Den originale inngangen og formvalget skaper en leken tekst preget av snert og alvor. Rim og rytme kombineres med et rikt innhold, skrevet frem med god flyt og språklig presisjon. I tillegg til å spenne over tre generasjoners opplevelser av demokratiforståelse, benytter Kristiansen Øverlands dikt Du må ikke sove effektivt og (slam)poetisk elegant til å skape klangbunn mellom fascismens og nazismens fremmarsj på 30-tallet med dagens trusler mot demokratiet. Den gjentagende bruken av ikoniske linjer fra Øverlands dikt («Du har ikke lov til å gå der og glemme!»)», skaper gjenkjennelse, som siden vris til spørsmålet: «Hva er det vi ikke har lov til å glemme?» Talens svar er at demokrati ikke er noe vi har, men noe vi må holde vedlike («selv om du lyver om at vi alle er like»). Kristiansen peker til litteraturen som et mulig botemiddel mot apati og benytter (slam)poesien for å mane til ettertanke og handling. Juryen mener det er all grunn til å tro at Øverland ville nikket anerkjennende til resultatet.»
Les «Kjære Demokrati, jeg hater deg» av Eline Ruud Kristiansen
Onsdag 4. juni møter de tre skribentene statssekretær i Kultur- og likestillingsdepartementet, Trude Storheim, for å diskutere utfordringene demokratiet står overfor: De unges folketale, onsdag 4. juni kl. 16.00
Konkurransen inngår i festivalens Bjørnsonløypa som er et samarbeid mellom Stiftelsen Lillehammer museum, Lillehammer UNESCO-litteraturby, Nansenskolen, Innlandet fylkesbibliotek, Den norske Forfatterforening, Universitetet i Innlandet, World Expression Forum, Musikk i Innlandet, Gausdal kommune, Gudbrandsdølen Dagningen og Norsk Litteraturfestival.
Juryen har bestått av Joakim Hammerlin, Nansenskolen, Gunnar Klinge, Universitetet i Innlandet, Kristin Brandtsegg Johansen, Stiftelsen Lillehammer Museum, Jostein Hernæs, Gudbrandsdølen Dagningen og Emi Páez Rokseth, student ved Universitetet i Bergen.