Denne teksten inngår i en artikkelserie skrevet av våre fantastiske frivillige under årets festival. Her hører vi fra Erling Røhmer, som var tilstede på «Lars Mytting om å skrive med historisk perspektiv» torsdag 4. juni 2026, og «Skygger, sagn og levende landskap» med Lars Mytting og Irene Solà fredag 05. juni 2026.
Nansenskolen inviterte under årets litteraturfestival den lokale publikumsfavoritten Lars Mytting til en samtale som begynte med et spørsmål om hvordan forfatteren forholder seg til research. Som Mytting selv påpeker, er det nok mange som forestiller seg at en nødvendig forutsetning for å begynne å skrive på et storverk som Søsterklokkene-trilogien, er at man først har foretatt grundige forberedelser i form av studier i relevant faglitteratur. Det er nok mange forfattere som arbeider slik, men ikke Lars Mytting.
Fiksjon + Fakta = Sant
For Mytting er det karakterene og selve fortellingen som er det primære, og som legger føringene for hvilke faglige undersøkelser som behøves. Faktaene oppsøkes og veves inn underveis, etter krav og forslag fra fiksjonen. Det sier seg også selv at Myttings historiske fantasiunivers er konstruert innenfor gudbrandsølske rammer som Mytting allerede kjenner bedre enn de fleste. Han skriver derfor med en autoritet som kunne vært lett å misbruke.
Under dagens samtale blir han eksempelvis møtt med påstanden: «Hvis Lars Mytting har skrevet det, så er det sant.» Og ja, det er nok mange lesere som har tatt for gitt at «helgenskurv» og «Vasslosen» er hentet fra historiske fenomener, ikke Myttings fantasi. Men nettopp dette er en del av den moroa – og nytten – som den historiske romanen byr på som sjanger: Opplevelsen av sannhet som noe mer enn bare kalde, harde fakta.
Begrepet sannhet dukker opp i mange av Myttings samtaler på litteraturfestivalen, eksplisitt eller implisitt. Det har blitt gjengs å tenke at hva som er sant og usant beror på de såkalt «faktiske» omstendigheter. For å finne fasiten på dette spørsmålet må man typisk oppsøke historikere, vitenskapsmenn og andre såkalte «eksperter». Og selv om Mytting er den første til å erkjenne at disse verdifulle kildene selvsagt burde konsulteres, så vektlegger han også i mange av sine samtaler ved årets festival, at denne kildemessige «øvrigheten», produsert og redigert av akademikere, prester og andre talsmenn for «patriarkatet», bare representerer én side av det fulle bildet, den hele sannheten.
Det er i denne «faktisitetens skygger» at den historiske romanen har sin lekegrind. Og de fortellingene som kommer ut derfra burde ikke anses som noe mindre sanne bare fordi personene og begivenhetene som skildres ikke «faktisk» har eksistert. Her er det i stedet andre kilder og skjebner som kommer til ordet. Kvinner, fattige, uutdannede, uopplyste, osv. – ikke øvrigheten altså, men de røster som taler til oss «nedenifra», typisk i noe grovere, muntlig form, enn den sofistikerte og skriftlige tradisjonen. Dette er røster som typisk ikke fikk delta da Historien med stor forbokstav skulle skrives; mennesker vis «imperfekte» frukter ble holdt utenfor, da faktaene skulle syltes ned for ettertiden.
Irene Solà og mørkets stemmer
Dette ordet «imperfekt» er et begrep som Mytting anvender i et annet arrangement neste dag, hvor samtalen raskt ledes inn på samme tema. Der ble det også snakket om hvordan vi for tiden vitner en markant nedgang i tekstens autoritet og relevans vis-à-vis det muntlige og visuelle. Dette – i likhet med mye annet – er en klar felles interesse mellom Lars Mytting og den unge katalanske forfatteren Irene Solà, aktuell med boken Jeg ga deg øyne og du så mot mørket, og gjest ved årets litteraturfestival.
I samtalen mellom Irene Solà og Lars Mytting ble nettopp mørke et sentralt tema. Frasen «indoor epic» ble på et tidspunkt anvendt, igjen som en kontrast til den «utendørsepikken» som den ganske maskuline øvrigheten alltid har favorisert. De store slagene og eventyrene «der ute» blir satt opp imot den hverdagslige kampen for tilværelsen, hvis helter og bragder lever ydmykt videre rundt kjøkkenbordet og leirbålet – i skyggen av de store begivenhetene.
Vi befinner oss her ikke bare på det som tradisjonelt er kvinnelig territorium, men også, i bredere forstand, på symbolsk feminin grunn. Solà forteller om hvordan hun ikke bare har forsøkt å sette seg inn i glemte kvinners liv, men særlig fattige kvinner,stygge kvinner, gamle – ja, faktisk avdøde og glemte – kvinner, holdt desto lengre unna de dannede historieskrivernes scenelys. Hennes nylig oversatte roman er slik fortalt fra et oppfinnsomt og svært fruktbart perspektiv, da bokens fortellerstemmer tilhører en gruppe gjenferd som hjemsøker et gammelt hus.
Vår opplyste fascinasjon for den mørke fortiden
Det er interessant å merke seg hvordan denne symbolsk «mørke» verdenen knyttes opp mot den veldig konkrete overgangen fra levende til elektrisk lys. Hele den før-elektrifiserte, u-opplyste fortiden fortoner seg nærmest som en forlengelse av «den mørke middelalder», på godt og vondt, fylt av det vårt opplyste og gjennomelektrifiserte samfunn anser som eventyr og overtro. Det er en tid da mennesket ikke bare var redd for mørket, men da det også kjente mørket, på en måte som samtidens mennesker neppe kan forstå.
Men forfattere som Mytting og Solà kan hjelpe oss på veien til forståelse. Kanskje til og med inspirere oss til å utføre et og annet praktisk eksperiment. Vi kan for eksempel gjøre som Lars Mytting forteller at han gjorde under arbeidet med Søsterklokkene: vandre inn i dype skogen nattestid med den hensikt å gå seg vill, for slik å kunne kjenne på noe av det mørket som verden og mennesket utvilsomt er bolig for også den dag i dag.
Foto: Arne Inge Næss