Denne teksten inngår i en artikkelserie skrevet av våre fantastiske frivillige under årets festival. Her hører vi fra Johanne Sundby, som var tilstede på Familie og historie med Anders Heger og Marte Michelet, lørdag 6. juni 2026.
Mange biografier baserer seg på historiske metoder: det vil si dokumenter, brev, fotoalbum, kirkebøker, gamle avisoppslag og intervjuer med folk som også levde DA. Mange ganger må biografer gjette eller bruke fantasien for å fylle tomme rom. Men biografier er og blir sakprosa.
I de seinere åra har det kommet en del spennende litteratur om folk som har levd, skrevet av døtre og sønner til de mer berømte foreldrene. Forutsetningen er vel først og fremst at den det skrives om har noe interessant eller uvanlig ved seg, og dessuten at de har avkom som mestrer skrivekunsten. Biografier – mest om folk som har gjort noe utenom det vanlige, som ruvet i nyhetsbildet eller endret verden – er viktig historiske beretninger.
Hvem tenker jeg på?
I årets festival hørte vi Anders Heger snakke om en stor og omfattende biografi han har skrevet, spesielt om sin mors krigshistorie. Før har vi truffet en god del norske: Niels Fredrik Dahl som har skrevet både om mor (Mor om natten) og far (Fars rygg), vi har Benedicte Ingstad med røtter i Lillehammer, som har skrevet om sin berømte far Helge Ingstad, og sin svært dyktige arkeologmor Anne Stine (Moe) Ingstad.
Vi har lest bøker basert på foreldres «landssvik» (Bjørn Westlie), og foreldres livsverk, sykdom og forskning (Marte Spurkland), og foreldre som forfattere: Lars Vik om Bjørg Vik, og Marte Michelet om Jon Michelet. Fra India har Arundathy Roi skrevet grensesprengende om sin mor. Noen andre har skrevet skjønnlitterære bøker der forholdet til foreldre er vesentlig for ulike dramaturgi, men det er jo ikke egentlig «biografier». Poenget er at nærhet i tid og sted gir bedre tilgang til kilder.
Det som trekker dette opp, er at man husker detaljer, vet hvor det finnes kilder, kanskje til og med kan ha fortrolige samtaler med objektet sitt, og derfor får med flere detaljer. Kanskje finner en gamle brev eller dagbøker som ingen andre har lest. Kanskje husker en konfliktløsningsstrategier og ting man ikke snakket om.
Å skrive om noen man står nær
Det som gjør slike biografier vanskelige, er at det kan hende at noe av det som er viktig, er sensitivt, privat, ikke egentlig tåler dagslys, eller viser fram ufordelaktige sider ved en eller begge foreldre. Landssvik, skilsmisser, utroskap, økonomiske unøyaktigheter, alkoholkonsum, det er mye rart i familier selv om «Det finnes verre ting i utlandet».
Min mor – som var en ganske kjent barnepsykiater – var helt klar på at hun ikke skulle ha noen «datterskrevet» biografi om seg selv («de skriver ikke bare pene ting, vet du»). Især når far eller mor er død, og man ikke har avklart biografi-rollen i forkant, kan det være store etiske dilemmaer. Og har man et uavklart forhold til foreldrene, kan det å skrive om konflikter preges av ensidighet. Hva trenger verden vite – og hva vet jeg?
Anders Heger snakket en del om dette. Både om å være ærlig, om å kikke inn i – og publisere – lukkede kilder, og om etikk og kjærlighet. Kanskje har de handlingene mor gjorde i samfunnet er viktigere å vise fram enn de private valgene. Kanskje vil noen brenne brev og dagbøker hvis de frykter overivrige avkom. Uansett, biografier om familiemedlemmer er noe annet enn amatør slektsgransking.
Foto: Irmelin Vestrum