Denne teksten inngår i en artikkelserie skrevet av våre fantastiske frivillige under årets festival. Her hører vi fra Johanne Sundby, som var tilstede på Moderne maskulinitet med Erlend Loe og David Szalay, fredag 5. juni 2026.
Når man jobber med kjønnsaspekter i ulike biologisk disipliner, for eksempel medisin eller idrett, er det genetisk og biologisk kjønn som kommer opp først. Men også disse disiplinene tar raskt opp i seg de virkelig store kjønnsdiskusjonene. Det er ikke til å stikke under en stol at teoretisk feminisme har vokst ut av litteraturen, både historisk, politisk og biografisk litteratur om kvinner har formet hvordan vi forstår kjønn i samfunnet. Oppdelingen i «sex» og «gender» fra engelsk terminologi er blitt forstått også her, men har også blitt utfordret av diskusjonene som skeiv og trans terminologi som nå preger hva mange sier og skriver.
Likevel ser det ut til at veldig mye litteratur, enten den skrives eller leses, fremdeles har en slags kjønnede røtter. For å spisse det: Veldig mange damer leser romaner om relasjoner og mange, men kanskje litt færre, menn kaster seg over sakprosa om krigen. Flere kvinnelige forfattere enn mannlige skriver eksplisitt om kvinnelige erfaringer: om fødsler, amming, samliv, mødre, dobbeltarbeid og aldring. Og mennene: de begynner å komme i den retningen, altså de mannlige erfaringene med selve livet – de også.
Derfor er det spennende at festivalen har satt opp et møte mellom to menn som skal snakke om moderne maskuliniteter. David Szalay og Erlend Loe. Vi kjenner jo Loe: han er en klok, morsom surrealist fra vår egen andedam. Loe sin bok om tapet av «kuken» kan sees som en burlesk og morsom liten sak om en helt urealistisk hendelse. Men å høre ham snakke om dette gjør det utrolig interessant å tenke om kjønn på et metanivå. For hva skjer med kjønn om man tar bort de mest tydelige og symbolske organene som tilhører henholdsvis mann og kvinne?
Erlend Loe leser fra boka Kukene/Kukane. Foto: Betina Siebrandt.
Selv har jeg skrevet litt kjedelig sakprosa om det å være kvinne og ikke få ta del i den mest kvinnedefinerte biologiske erfaringen: altså om ufrivillig barnløshet. Menn har denne penisen, som symboliserer seksualitet, men også identitet. «Bare menn står og pisser» hevdet en kronikk i Morgenbladet i vår. Men enn man uten: hva skjer med ham? Kan man forstå mer om konstruksjoner av kjønn om en tar bort det biologiske symbolet?
David Szalazy, derimot, en prisvinnende engelskspråklig forfatter, har tematisert kropp, sex og makt i en ung manns liv på en måte som ikke forherliger eller forklarer, men forteller og formidler. Sånn sett gir den en ramme for forståelsen av motstykket den mer normative livssituasjonen til Loe. Hvorfor er seksualiteten så enorm i noen menns identitetsbygging?
Og hvorfor skriver ikke flere menn om egen kropp, egen kommunikasjon, på en måte som gjør det lettere å forstå menn. Kanskje må vi gå videre til noen menn som klarer å vise fram maskuliniteten sin litterært på andre områder: knappheten i kommunikasjonen, budskapene som noen ganger ikke når fram, det skjulte og det hemmelige. Per Petterson er en slik forfatter, som forteller om menn på det han selv kaller en kanskje litt sjenert måte, og som generøst tilbyr oss lesere å fylle inn i selv, ved å bruke egne erfaringer i lesningen av det usagte i hans romaner.
Heia de nye mannlige forfatterne. Vi damene som elsker litteraturfestivaler gleder oss til mer!
Foto fra samtalen mellom Erlend Loe og David Szalay: Martine Elodie Kristiansen