Norsk Litteraturfestivals historie

ALT SOM HAR GRODD I UNDSETS HAGE

Opptakten (1993–1995)

Mot slutten av 1980-årene lå mye til rette for en kulturell satsning på Lillehammer. Etter at IOC i 1988 vedtok at Vinter-OL 1994 skulle legges til byen, forventet mange et kulturelt løft for et område som på forhånd rommet sterke kulturelle tradisjoner. Mer konkret var det mange som håpet på et løft for byens stolthet, Sigrid Undset. Kunne stoltheten over nobelprisforfatteren fra Bjerkebæk forvaltes på en bedre måte? Slik tenkte man for så vidt ikke bare på Lillehammer. På denne tiden arbeidet Maria Fuglevaag Warsinski med dokumentaren Sigrid Undset – et kvinneliv (1993) med støtte fra UD, mens Liv Ullmann fullførte storfilmen Kristin Lavransdatter, basert på romanen Kransen i 1995.

På Lillehammer var engasjementet for Undset særlig sterk på Nansenskolen, som dikteren selv var medstifter av. Her hadde man for så vidt alltid vært opptatt av litteratur. I 1982 arrangerte skolen et Undset-seminar i forbindelse med dikterens 100-årsjubileum, og man hadde god kontakt med eieren av Bjerkebæk, Christianne Undset-Svarstad, som pleide å åpne dikterhjemmet for studentene under skolens sommerkurs. Mot slutten av tiåret lå derfor alt til rette da frilansjournalisten Torunn Margrete Eriksen kom opp med ideen om en fremtidig festival med utgangspunkt i Sigrid Undset. Hun vant gehør hos Nansenskolens litteraturansvarlige, Helene Strand Johansen, og sammen skapte de Sigrid Undset-dagene, som ble avviklet over fire maidager i 1993. Tema var «Biografien», og rundt selve seminaret ble det arrangert kunstutstilling, katolsk messe og omvisning på Bjerkebæk. Det hele var kommet i stand ved dugnadsarbeid fra flere hold, inkludert økonomisk bidrag fra fylkeskommunen og kulturavdelingen i LOOC.

Året etter, i selve OL-året 1994, ble arrangementet gjentatt, også denne gang med et program som pekte ut over Undsets eget forfatterskap. Og nå gikk det raskt. Samme høst ledet direktøren i Aschehoug forlag, William Nygaard, arbeidet for å etablere stiftelsen «Sigrid Undset-dagene, Lillehammer Litteraturfestival». Som stiftere sto Nansenskolen, Aschehoug & Co, Lillehammer kommune, Lillehammer Utvikling, De Sandvigske Samlinger og Christianne Undset-Svarstad. Man nedsatte et styre og råd med representanter fra de forskjelligste hold: Universitetet i Oslo, NORLA, UD, Oppland forfatterlag, Oppland fylkeskommune og Høgskolen på Lillehammer. I rådet satt også Nan Bentzen Skille, stifter av Sigrid Undset-selskapet, og fungerte som bindeledd mellom festivalen og Christianne Undset-Svarstad og Bjerkebæk. Denne bredden sier sitt om ambisjonen – å vokse til å bli den ledende litteraturfestivalen i Norge, ja, gjerne i hele Norden. Med dette målet for øye ble navnet snart endret til «Sigrid Undset-dagene. Norsk Litteraturfestival», senere snudd til «Norsk Litteraturfestival. Sigrid Undset-dagene».

Rådet ble festivalens øverste organ, og rådsleder William Nygaard dens øverste sjef, mens Helene Strand Johansen og Torunn Eriksen gikk inn som henholdsvis styreleder og styremedlem. Til å arrangere selve festivalen engasjerte de Trine Vollan som prosjektleder.

Dermed var vi i gang for alvor.

Pionertiden (1995–2004)

Til tross for det solide forarbeidet, var den første festivalen i 1995 et løft. Ikke minst for Trine Vollan, som sto for både det praktiske og det kunstneriske, riktignok med god hjelp fra Helen Strand Johansen og Nansenskolen. Til sammen trakk festivalen 2800 deltakere som fordelte seg på 46 arrangementer. Tema var «Sigrid Undsets helgenlegender og biografier». De neste årene vokste festivalen jevnt og trutt, fra 1997 med Randi Thorsen som daglig leder og poeten Øyvind Berg som kunstnerisk konsulent. Ved årtusenets utgang passerte man 10.000 deltakere, og få år etter det igjen lå besøkstallet på 14–15.000. Kjente og mindre kjente forfattere strømmet til, det samme gjorde pressen – særlig fra 1999, da førti journalister snuste rundt etter litterære nyheter på Lillehammer. Én av nyhetene skulle ha vært nobelprisvinneren José Saramago, men han meldte dessverre avbud. Til gjengjeld kunne journalistene året etter skrive hjem om Jonny Halbergs opplesning hengende over juvet i Mesnaelva, eller om uroppføringen av Georg Johannesens Ars Morendi av komponisten Guttorm Guttormsen året etter det igjen.

Ideen om å ordne festivalen rundt et utvalgt tema var etablert helt fra starten. De første årene var temaene utpreget litterære (Undset, epoketema for 60- og 70-årene, Norsk samtidslitteratur, Fordømte diktere, Dårskap og diktere, Forbrytelse og poesi), men innen få år hadde vi etablert det som kom til å bli normen: Åpne, ladede temaord som ga tolkningsrom ut over det rent litterære (Makt, Myter, Europa).

Fra første stund var tanken å gjøre Norsk Litteraturfestival til et møtested for den brede og den smale litteraturen. I tillegg fikk festivalen også et klart bransjepreg. NORLA og Aschehoug hadde vært samarbeidspartnere fra starten, etter hvert kom andre forlag og andre grener av bokbransjen med, gjerne i form av faste seminarer: NORLA hadde fra begynnelsen av invitert oversettere, dette ble starten på det faste Oversetterseminaret. Fra 1996 fulgte Debutantseminaret, året etter Kritikerseminaret og i 2002 Forleggerseminaret og senere Sakprosaseminaret (2012). NORLA og Forleggerforeningen har dessuten invitert utenlandske forleggere til festivalen. I tillegg har Bokhandlerforeningen holdt årsmøtene sine her, mens Den norske Forfatterforening og andre har avholdt styremøter. Mange av seminarene har vært arrangert av de respektive bransjeorganene, og tilsvarende har De norske Bokklubbene og andre vært aktive programskapere. På denne måten har Norsk Litteraturfestival gjennom årene trukket på eksterne bidrag, og slik kunnet levere en festival som er langt større enn deres eget budsjett tilsier.

I denne bransjetilknytningen ligger det opplagt både farer og muligheter; farer fordi en bransjedominert festival risikerer å gjøre arrangementet internt og toppstyrt, muligheter fordi, ja, det sier seg vel selv hvis man antar at norsk bokbransje faktisk bryr seg om litteraturen på litteraturens premisser. Uansett har en stor del av bokbransjens bidrag på Lillehammer vært rettet mot publikum. Det samme kan utvilsomt sies om Pub til pub-runden, som fra 2004 har knyttet forfattere, tilreisende og lokale publikummere til byens vannhull, akkurat som Litteraturtoget (2003) ble festivalens forlengede arm langs jernbaneskinnene mot Oslo, som oppvarming for publikummere og uventet glede for tilfeldige passasjerer. Programmet fant etter hvert sin form, med opplesninger, foredrag, bokbad og debatter som stamme, supplert med kreative påfunn som nasjonalsangkonkurransen i 2002, der Gro Dahle vant med sin rap «Norge i fløtesaus». To år senere kåret festivalen, i samarbeid med Morgenbladet, Norges ti beste forfattere under 35 år – en kåring som ble gjentatt under tyveårsjubileet i 2015.

I 2004 tok nye krefter over ledelsen. Tone Kolaas gikk inn som daglig leder, med Birgit Hatlehol og John Erik Riley som henholdsvis kunstnerisk leder og litterær rådgiver. Med denne trioen i front tok festivalen et sprang med hensyn til omfang og bredde. Mens tallet på besøkende fortsatte å stige jevnt, skjøt antall arrangementer i været til 134, mot 74 året før. I dette brede tilbudet fant ikke bare sakprosaen endelig sin faste plass, men vi klarte også i økende grad å tiltrekke oss internasjonale forfattere innenfor og utenfor Norden. Denne utvidelsen pekte mot epokeskiftet som ventet året etter, da Kultur- og kirkedepartementet ga Norsk Litteraturfestival status som knutepunktfestival.

Knutepunktfestivalen (2005 –2015)

Vedtaket om å gjøre Norsk Litteraturfestival til knutepunktfestival innebar større ansvar, økt prestisje og betydelig høyere, og ikke minst faste, økonomiske tilskudd fra det offentlige, fordelt mellom stat, fylkeskommune og kommune. Rent organisatorisk medførte knutepunktstatusen at styret avløste rådet som festivalens høyeste myndighet i 2006.

Dette innebar at rådets leder, William Nygaard, ikke lenger var festivalens øverste sjef. Nygaard hadde vært en av festivalens fødselshjelpere og valgte å takke for seg som leder av rådet etter elleve år, men ble sittende som rådsmedlem ennå en stund.

Med større forutsigbarhet og styrke kunne festivalen fra 2006 utvide både staben og ambisjonene. Helt fra starten hadde vi også klart å trekke til oss en lang rekke private sponsorer. Både overfor staten, sponsorene og samarbeidende institusjoner ble det desto viktigere å markere festivalens kunstneriske uavhengighet. Det har ikke forhindret at vi internt har holdt oss med et aktivt styre. Heller enn å opprette en egen programkomité, har festivalen nemlig latt styremedlemmene komme med innspill til administrasjonen og kunstnerisk leder, hele tiden under forutsetningen av at de siste er suverene i utformingen av programmet.

I knutepunktårene har festivalen fortsatt satsingen på andre kunstneriske uttrykksformer som teater, musikk og bildekunst. Videre har vi lyktes i å lokke en rekke internasjonale forfattere til byen, blant dem Amos Oz, Nuruddin Farah, Antony Beevor, Zadie Smith, Einar Már Guðmundsson, Herta Müller, Ian Buruma, Sofi Oksanen, André Brink, J.M. Coetzee, Märta Tikkanen, Julian Barnes, Svetlana Aleksijevitsj og Slavenka Drakulić. Afghanske Shah Muhammed Rais hører ikke hjemme blant disse. Han er bokhandleren Åsne Sejerstad portretterte i Bokhandleren fra Kabul. Da han gjestet Lillehammer i 2006, var det som festivalens første litterære karakter og selvoppnevnt representant for litteraturens ofre.

Internasjonaliseringen av festivalen har vel å merke ikke forhindret at norske forfattere fortsatt dominerer på festivaldagene. I beste fall har vi klart å skape bånd mellom det nasjonale og internasjonale. Hva så med det lokale, selve grunnlaget for hele festivalen? Har lillehamringene forsvunnet i all viraken? Vel, det skal ikke legges skjul på at bransje- og Oslo-dominansen har vært diskutert. Men Norsk Litteraturfestival er og blir en begivenhet som finner sted på Lillehammer, og gjennom årene har festivalen gjort grep for å knytte seg nærmere til byen. Lokale folk er med i ledelse, styre og råd, og festivalen samarbeider tett med kommunen og institusjonene i området – Maihaugen, Bjerkebæk, høyskolen, biblioteket, kunstmuseet, kinoen, byens næringsliv og andre. Mange av disse stiller med lokaler; under festivaluka er det aldri langt til en sal, en kafé eller et sted utendørs (parken) der litterære aktiviteter finner sted. De siste årene har også samarbeidet med Sigrid Undset-selskapet tatt seg opp, noe som har resultert i flere gode samarbeidsprosjekter knyttet til byens store forfatter.

Også ellers har vi gjort mye for å utnytte litterære fenomener som kan knyttes til byen. Bjørnstjerne Bjørnsons bolig på Aulestad er, til tross for at den ligger et stykke unna byen, trukket inn som arena, mens Dag Solstad har tatt publikum med på tur i det Lillehammer som gjenfinnes i hans Roman 1987. Den lokale tilknytningen sikres videre gjennom publikum, som rett nok består av mange tilreisende, men selvsagt også av lillehamringer.

Sist, men på ingen måte minst, rekrutteres de fleste av de frivillige fra byen. Og de frivillige er selve festivalens ryggrad de dagene festivalen pågår; de gjenkjennes på den gule T-skjorta over hele byen i slutten av mai, der de loser forvirrede forfattere og nysgjerrige publikummere til rett sted til rett tid og avvikler de praktiske oppgavene ved festivalen år etter år.

Kanskje kan man si det slik at Norsk Litteraturfestival har beveget seg fra å være et lokalt initiativ, via det nasjonale mot det internasjonale, uten å ha hevet anker. På sitt beste fungerer festivalen som et møtepunkt for det lille, lokale og det store, globale. Akkurat som Sigrid Undset selv har vært, og fortsatt er det. Videre har både Undset og Bjørnson gitt festivalen et ankerfeste bakover i tid, i den norske litterære arven, representert ved to av dens mest internasjonale størrelser (og ja, Ibsen har fulgt med, han også, til tross for at han bare så vidt var innom byen på sin ferd opp Gudbrandsdalen for å samle sagn og folkeeventyr i 1862).

Bruken av temaer i perioden må sies å ha vært vellykket; pregnante formuleringer har skapt mange gode arrangementer og store forventninger til festivalen på forhånd (Strid og forsoning, Iscenesettelse, Utroskap, Fremtiden, Sannhet, Løsrivelse, Byen, Penger og Ansvar). En viktig begivenhet var etableringen av Pegasus-programmet i 2007. Dette innebar at litteratur for barn- og unge fikk hevet status som en festival i festivalen, med eget program og leder (først ut var Widar Aspeli). Pegasus har i sin tur trukket tusenvis av barn og unge fra distriktet inn i festivalen og slik styrket den lokale forankringen ytterligere. Mindre viktig, men veldig morsomt, var oppstarten av Litteraturquizen i 2004. Det samme kan sies om festivalens happening i 2008, da Simen Ekern intervjuet Margaret Atwood som var til stede i form av et hologram, og der seansen (!) ble avsluttet ved at Atwood signerte bøker ved hjelp av en «long pen» fra andre siden av Atlanterhavet. Mindre spektakulært, men desto viktigere for festivalens intellektuelle profil, er rekken av faste taler og forelesninger som er introdusert gjennom årene: Sigrid Undset-forelesningen kom i 2000, Bjørnson-forelesningen og Hovedforedraget i 2007 og Vesaas-foredraget i 2012. I samme ånd var kåringen av Den norske litterære kanon, som ble presentert på festivalen i 2007. De følgende to årene ble steiner med sitater fra de kanoniserte verkene lagt ned i Lillehammers gater; slik ville vi skape et lokalt minnesmerke over den nasjonale litteraturhistorien, med festivalen som bindeledd.

I 2007 var tiden inne for et regimeskifte. Nå kom Randi Skeie inn som daglig leder, mens den kunstneriske ledelsen ble overlatt forfatteren Stig Sæterbakken. Med den siste fikk man en viljesterk medarbeider som dessverre bare rakk å bidra til to og en halv festival: Da Sæterbakken inviterte holocaustfornekteren David Irving for å belyse temaet «Sannhet» i 2009, reiste det seg en storm av protester. Fritt Ord truet med å trekke støtten, og styret besluttet å annulere Irvings invitasjon. Resultatet ble at Sæterbakken valgte å gå fra stillingen og ble erstattet av Endre Ruset. Dermed hadde festivalen pådratt seg sin første og foreløpig siste skandale av betydning.

Noen mener kanskje at man burde hatt flere, og det er naturlig. En litteraturfestival av vår størrelse skal motta løpende kritikk fra et våkent litterært miljø, samtidig som ledelsen skal ta sine suverene valg. Meningene om Irving-invitasjonen er delt den dag i dag. Sikkert er det i alle fall at festivalen ikke tjener på å omgå ubehagelige emner og rystende litteratur. Nye kontroverser kan komme, og det ligger i en seriøs litteraturfestivals natur også å være en kamparena når det trenges. Det forhindrer ikke at det i tillegg ligger i festivalens oppdrag å gi rom for den lette og brede litteraturen. Men balansen bør til enhver tid diskuteres. I beste fall har vi sett at skillet mellom det smale og det brede er flytende, og at også det brede publikum kan ha smalere smak enn man kanskje skulle tro.

Etter et intermesso i 2011, med Kjersti Stenseng som daglig leder og Endre Ruset og Lars Mytting som kunstneriske rådgivere, overtok Marit Borkenhagen i 2012. De neste årene ledet hun festivalen med hjelp av de kunstneriske rådgiverne Gabriel Moro (2012), Lina Undrum Mariussen (2013–2015) og Linn Rottem (2015), mens Pegasus-ansvarlig etter Widar Aspeli ble Randi Høiholt-Vågsnes (2011–2014) og Anne-Thea Haavind og Helene Heger Voldner (2015) . I disse årene lå besøkstallene på rundt 24–25.000, mens antall arrangementer toppet seg i 2012 med hele 257 enkeltstående begivenheter.

Etter dette bestemte festivalledelsen seg for å bygge programmet noe ned. For en allerede stor og moden festival var det ikke være noe mål å vokse for enhver pris. Viktigere var det å dyrke kvaliteten, vel å merke uten å gi avkall på ambisjoner, ideer og eksperimentvilje. Et bevis på det var introduksjonen av Nordisk seminar i 2014, der unge nordiske forfattere ble samlet til faglig utveksling. Samme år valgte vi å gå bort fra temaer i programmet, nettopp for å teste ut nye grep som kunne revitalisere programtenkningen.

Lillehammer og verden (2016-2020)

Da regjeringen la ned knutepunktordningen i 2016, ble rammene for festivalen dramatisk endret. Nå kunne vi ikke lenger regne med en fast og forutsigbar statsstøtte, men var igjen avhengig av årlige søknader til Kulturrådet. Fire år senere kan vi slå fast at det offentlige så langt har kjent sitt ansvar, og festivalledelsen fortsetter å arbeide som tidligere for lage en så god festival som mulig for å sikre tilliten videre.

Etter 2016 har ledelsen holdt på målet om å vektlegge den kvalitative utviklingen. At festivalen likevel har vokst kvantitativt, har nær sagt vært en utilsiktet effekt av den ene av de to satsningsområdene som har preget de siste årene: Våren 2017 fikk vi etter søknad et betydelig tilskudd fra Sparebankstiftelsen for å kunne utvide Pegasus til et helårstilbud, for det meste gjennom et samarbeid med Litteraturhus Lillehammer. I tillegg ga Sparebankstiftelsen tilgang til en buss under selve festivalen. Kul-turbussen var uvurderlig for å frakte barn og unge til og fra festivalen, og på den måten utvide nedslagsfeltet i distriktet. Dette var desto viktigere siden vi året før hadde sluttet med skolebesøk for i stedet å konsentrere aktiviteten til selve festivalen. Kul-turbussen har siden fortsatt å rulle. Konsekvensen av disse satsningene merktes allerede i 2018, da hele 13000 barn og unge ville være med. Dessverre hadde Pegasus bare kapasitet til å ta imot 6300, og foran neste års festival bestemte vi oss for å utvide tilbudet for å møte etterspørselen. Konsekvensen er lett å lese av tallene: De siste årene har festivalen holdt seg på 250-300 arrangementer, mens publikumstallet har ligget relativt stabilt på 25-26 000 besøkende hvert år – inntil 2019, da festivalen hadde hele 30.712 publikummere. Og denne økningen skyldes altså for det meste utvidelsen av Pegasus-programmet. Legger vi til Boklek, et oppsøkende tilbud til skolestartere i Oppland, nå utvidet til hele Innlandet, blir tallet enda høyere.

Den andre satsningen har vært å gjøre Norsk Litteraturfestival mer internasjonal, ja, global. Dette går blant annet fram av de årlige fokusområdene, som fra 2014 kom inn som erstatning for overordnede tema. Fra 2014 til 2018 var hovedtrenden å ta for oss geografiske områder, tidvis koplet til globale temaer – Russland/Øst-Europa og ytringsfrihet i 2014, Kina i 2015, USA i 2016, India og nasjonalisme i 2017 og Japan og Tyskland i 2018. Fra 2019 valgte festivalen å sette fokus på språkområder og åpnet derved for et transnasjonalt og postkolonialt blikk på verdenslitteraturen: I 2019 handlet det om litteratur fra Frankrike, men også fra det fransktalende Afrika. I jubileumsåret 2020 var tanken å fokusere på den spansktalende verden, og forberedelsene er allerede i gang med å planlegge neste års festival der det nordiske språkområdet vil stå sentralt.

I kjølvannet av den globale orienteringen har festivalen selvsagt hatt besøk av en rekke forfattere fra hele verden – både kjendisforfattere, forfattere som er store hjemme, men lite kjent i Norge, og forfattere som verken er store hjemme eller ute. Ennå. Alt dette har gitt en gledelig synergieffekt ved å synliggjøre en gruppe som alltid har vært en trofast del av festivalfamilien, nemlig oversetterne.

Med i den globale porteføljen hører også ICORN og International PENs konferanse på Lillehammer i 2017, samt den internasjonale forleggerforeningen IPAs verdenskongress som var planlagt i 2020, men som dessverre måtte utgå på grunn av Covid 19-pandemien. I tillegg kommer Lillehammers opptakelse i UNESCOs litteraturbyer i 2017, for ikke å glemme festivalens deltakelse på bokmessen i Frankfurt i 2019. Dette var året da Norge var gjesteland, og som vertskap for lørdagsprogrammet, inntok festivalen en fremtredende rolle i den største satsningen på norsk litteratur i utlandet noensinne. Underveis har man fått bekreftet at det ikke bare er Norsk Litteraturfestival som vil nå ut i verden, men at verden også har fått øyene opp for oss: I 2017 kåret Penguin Norsk Litteraturfestival til en av de 20 beste litteraturfestivalene i verden. Vi takker.

At denne målrettede satsningen på globalisering og unge lesere i det hele tatt har vært mulig, må langt på vei tilskrives et dyktig og stabilt lederteam. Marit Borkenhagen tiltrådte i 2012, og sitter etter to fornyelser av åremålet fortsatt som festivalens leder. Fra 2016 fikk hun med seg Mathias R. Samuelsen som kunstnerisk rådgiver. Han gikk av ved jubileumsfestivalen, og er erstattet av Marit Eikemo. Sist, men, som man skjønner, ikke minst, har Anne-Thea Haavind ledet Pegasus fra 2016 til dags dato, en periode med så sterk vekst at stillingen har blitt utvidet i flere omganger, senest i 2018 til 100 prosent, og samtidig omgjort fra åremål til fast stilling. Året etter ble forøvrig administrasjonen styrket med en 50 % stilling som markedsansvarlig. Konklusjonen får være at det likevel ikke er så lett å satse kvalitativt, uten at økt oppslutning og forpliktelse følger med. Vi lever godt med det.

Tar vi et bredt blikk på programmene de siste fire årene, er det flere innslag som har kommet til rett og slett fordi vi følger med på hva som skjer av spennende ting der ute – som musikk og opplesningskonseptet Ferdigsnakka, som har besøkt oss et par ganger. Andre innslag har vært hjemmesnekrede, som Jonny Halbergs forsøksvise langlesning av Marcel Prousts 12-bindsverk På sporet av den tapte tid, eller Liv Gulbransens rekapitulering av storverk som Kristin Lavransdatter og Min kamp fremført på rekordtid. Ellers har vektingen mellom litteratur og andre kunstarter vært mye det samme. I 2015 fordypet vi oss spesielt i film og tv-serier, mens samarbeidet med den lokale kunstscenen, som allerede omfattet de årlige festivalutstillingene på Lillehammer Kunstmuseum, i 2017 ble utvidet med kunstbokmessen Bastard i samarbeid med Oppland kunstsenter. Scenekunsten er som alltid med, og representerer en utmerket anledning til å oppleve alle kunstdisipliner sammen, gjerne i en global miks. Et høydepunkt i så henseende var åpningsforestillingen i 2017, da den indiske Bollywoodstjernen Ila Arun og Kåre Conradi fremførte utdrag fra Peer Gynt på hindi og norsk, med dans av Sudesh Adhana, opplesninger av Ragnar Hovland og Tishani Doshi og musikk av Nils Petter Molvær og Trilok Gurtu.

Når det gjelder balansen mellom sakprosa og skjønnlitteratur har festivalen holdt seg omtrent på en 40-60 % fordeling. På sakprosafeltet må den skandinaviske sakprosakåringen i 2018 regnes som høydepunktet, men verdt å nevne er også Sakprosadagen på Litteraturhus Lillehammer fra høsten 2016, og dessuten debattkonseptet Tenketankenes tenketank, der ideen var å gå i dybden på debatter som har løpt det foregående året. Ønsket om reflektere aktuelle samfunnsanliggender har også gitt anledning til å blande skjønn og sak, som i 2016-festivalens tematisering av flyktningespørsmålet gjennom asylmarsj, panelsamtaler og innslag fra flere av fribyforfatterne i Norge.

På samme vis har vi balansert mellom det høye og det lave. Det var særlig tydelig i 2015 da en rekke kinesiske poeter sto på scenen og leste diktene sine på åpningsforestillingen. På samme festival var H.K.H. Mette Marit hedersgjest. Kronprinsessen ankom med Litteraturtoget fra Trondheim, åpnet festivalen og ledet en salong med Ingvild H. Risøy og Ruth Lillegraven, før hun toget videre mot Oslo. I etterkant mottok festivalen kritikk for å lagt seg flat for monarkisk pomp og prakt. Men for festivalledelsen, og svært mange andre, er bildet som har festet seg det av Norges kronprinsesse sittende blant publikum og lytte til et knippe fullstendig ukjente kinesiske poeter på en scene på Lillehammer. Slike øyeblikk av det høye og lave, lokale og globale, er helt i tråd med hva vi ønsker å være.

Mye mer kunne ha vært trukket fram fra de siste årenes festivaler; de mange forfattermøtene, hagefestene, de lokale lesesirklene, urfremføringene og oljeseminaret, de storslåtte oppsetningene på Maihaugen og de intime møtene på Galleri Zink eller over bardisken på Håkons pub. For ikke å glemme nachspielene, der enkelte riktignok kanskje helst vil glemme (som den kjente journalisten NN som sovnet mellom badekaret og toalettet på hotellrommet til forfatteren XX, og måtte vikles ut av fire mann og bæres i seng på hotell ZZ). Men alt kan ikke dokumenteres i en beretning som dette, noe må tross alt overlates til legendene. La oss heller avslutte med en erkjennelse av at en så omfangsrik festival også står overfor stadige utfordringer. Fremdeles pønsker vi på hvordan vi kan nå enda flere lillehamringer under festivaldagene, for på den måten styrke festivalens lokale identitet enda mer enn i dag. Den største utfordringen er likevel å sikre et overnattingstilbud som står i forhold til pågangen av tilreisene. Hotellkapasiteten er sprengt, og bare et godt samarbeid med lokale krefter kan gi nye rom på herberget, for ikke å si flere herberger. I det minste har vi lyktes i å øke antall scener: 2015 var første året det store, flotte belgiske Spiegelteltet ble reist på Stortorget, to år senere kom den rufsete bakgårdsscenen Elephant.

Norsk litteraturfestival vil mye, men kan selvsagt ikke få til alt. En utfordring vi ikke så komme, var den globale pandemien forårsaket av Covid 19-viruset. Akkurat det var vi jo ikke alene om, og da regjeringen 12. mars 2020 innførte tiltakene som mer eller mindre la norsk kulturliv dødt på uviss tid, måtte vi ta noen raske og dramatiske beslutninger. Programmet for årets festival var klart, gjester fra inn- og utland invitert, hotellrom booket og frivillige mobilisert.

Det enkleste ville være å avlyse, men et ekstraordinært styremøte 16. mars gikk i stedet inn for å tilpasse festivalen til situasjonen og avvikle så langt som mulig. Hva vi ikke kunne få til, ga seg selv: Den fysisk festivalen på Lillehammer i mai måtte avlyses for første gang i historien. Som alternativ gikk vi inn for å fordele festivalen på tre evenementer spredt utover året, i første omgang digitalt, men med håp om at innslagene som kom senere på året kunne foregå på scener med publikum tilstede. I tillegg avviklet vi, for å holde motet oppe og å vise vår tilstedeværelse, allerede 22. mars det vi kalte ”Verdens minste litteraturfestival” i form av en strømmet litteratursending fra en telefonkiosk på Kjelsås i Oslo.

Fra 29. til 31. mai fulgte så den første egentlige festivaldelen, utformet i samarbeid med NRK. Den besto av intervjuer og samtaler med norske og internasjonale forfattere (på skjerm), formidlet gjennom strømming, i NRK radio (P2) og som direktesending fra studio (NRK2). Innslagene er fortsatt tilgjengelig på NRK og festivalens nettsted og har gitt Norsk Litteraturfestival et formidabelt publikum med 300 000 seere og lyttere.

på Andre del var Pegasus, som ble arrangert som en festival for barn og unge 21.-26. september. Takket være lempingene i smittevernreglene etter sommeren, ble Pegasus gjennomført fysisk på Lillehammer. Omfanget blir omtrent som planlagt, men med færre publikummere. Til sist vil festivalen arrangere Sigrid Undset-dagene på Lillehammer 21.-22. november, nøyaktig 100 år etter at Undset utga første bind i Nobelverket Kristin Lavransdatter.

Når punktum settes for årets festival, vil festivalledelsen, sammen med forfattere, publikum og andre aktører, ha vært gjennom et år som har snudd opp ned på det meste. Vi er stolt over å ha gjennomført så mye av festivalprogrammet som vi har, men ser fram til den dagen vi alle igjen kan møtes på Lillehammer, i Banken og teltet, i puber og parker, for å gjenerobre det som må være selve sjelen i en litteraturfestival, nemlig samværet med andre mennesker. I skrivende stund vet vi ikke om den dagen kommer i 2021, men vi krysser fingrene sammen med alle som har fått nok av Trivial Pursuit og Netflix for en stund. Pandemien har vært en tung byrde for norsk kulturliv, og er det fortsatt, selv om teatre, litteratur- og kulturhus har begynt å åpne dørene igjen. For en våken litteraturfestival, er imidlertid en pandemi hva det er, en massiv, global hendelse som gjør dype inngrep i menneskers liv, og dermed også, får vi anta, på litteraturen. Vi har med andre ord en jobb å gjøre også i fremtiden, og selv om det er vanskeligere enn noensinne å si hvordan den vil arte seg, er det i alle fall løfterikt å se hvor mye som har grodd i Sigrid Undsets hage på Lillehammer de siste 25 årene. Bank gjerne i bordet, men vi tillater oss å være optimistiske med tanke på etterveksten.

Vi ønsker dere alle gode festivalopplevelser på Lillehammer også de neste 25 årene!

 

Se appendiks for festivalen fra den spede begynnelse til nå.